Det har regnet siden urviseren forlot dagslyset og tikket over i ettermiddagens altetende skyggetegninger. Med fingrene tørker jeg vekk en dråpe fra nesetippen, og i samme stund slipper en dråpe, maken den forrige, taket i haken min og faller videre nedover, fortere, forsvinner i et hav av fallende dråper maken til nettopp den.
Panneluggen min har klistret seg til pannen min, og for hvert skritt jeg tar må jeg ta et halvt tilbake for ikke å tråkke over kanten og forsvinne ned i en fremtid som ikke enda er ferdig formet. Jeg med mine lange ben bykser frem, men møter motstand, som i møte med et kraftfelt, mens gårsdagens idag og morgendagens gårsdag forsvinner under føttene mine.
Som i møte med et kraftfelt tvinges foten min tilbake 10 meter, et halvt skritt, og jeg sparker framtiden foran meg som en tung flytteeske med alle mine drømmer som ikke helt kan komme til livet før solen har gått ned og stått opp igjen 712 ganger, og jeg klarer ikke vente. For foran meg, der det enda bare er svart, tomt, uoppdaget masse, der ligger livet mitt slik jeg ønsker det, og nå er bare ventetiden, nå er bare ventetiden.
Og denne ventetiden gir oss unnskyldningen vi trenger for å leke oss med tiden vi tror vi har fått til rådighet for å forme en framtid med hardt arbeid og målrettethet.
Men hvem vet hvor vi ender. Og noen ganger trekker vi vår egen tidslinje etter oss i hast etter å nå dit vi ønsker å nå. Vi kommer oss ikke dit fort nok, men hvem vet hvor vi egentlig ender, og i vår lengsel etter framtiden er det godt at det likevel er slik at vi har en million ting vi skal gjøre for første gang, og like mange ting vi skal gjøre for siste gang før vi ender et sted vi aldri egentlig planla.
