Trykk

I det veggene raser inn mot meg i voldsomme drag og jeg kjenner luften forlate lungene mine for det jeg tror skal bli siste gang står himmelen brått klar over meg. Skarp luft trenger inn gjennom nesen, ned i lungene, selv om jeg ikke puster. Selv om jeg tror jeg ikke puster.
Pultene i klasserommet tårner seg opp, skjelvende, faretruende, på randen til å velte over meg.

Ørene mine pulserer, verker, suger til seg hele verden og alle dens inntrykk.

Plutselig blir det stille, helt stille. Et øyeblikks stillhet. Veggene trekker ut igjen, taket lukker seg over meg og høstluften tromles ut av rommet.

Så løfter jeg hendene fra ørene og verden velter over meg på ny.