På t-banen klokken 22.57

På t-banen fra Ellingsrudåsen til Kolsås klokken 22.57 lekte 15 jenter balanseleker i midtgangen på vei hjem fra barnebursdag mens mødrene deres satt og snakket om hvor vellykket det hele hadde vært. Hvor vellykkede deres 10 år gamle jenter er. Sånne ting. Sånne ekstremt forgiftende ting.

På de tjue minuttene jeg satt på den t-banen med de 15 jentene kunne jeg tegne framtider, trekke linjer, tegne meg et bilde av hvordan det hele kom til å forme seg etter de enn så lenge uskyldige føttene deres ettersom de vokste seg for tunge for den lille flekken på jorden de stod på å bære.
Jeg så under i øynene deres, en barndom så lik men ulik min.
Ikke enda klar over hvor uutholdelig livet er, så lykkelig uvitende om uretten, om rastløsheten og om den hvilesløse vandringen etter ro som ventet dem rundt neste sving veltet de ut av vognen på Kolsås med rosa og blå ballonger, forsvant inn i sitt eget liv igjen.

Trange hjelmer

Mens et helt hav av halvdøde tenåringer bastant forsøker å presse de oppblåste skallene deres inn i alt for trange hjelmer, sitter jeg i et hjørne med armene om knærne og vugger frem og tilbake med takten av hjerteslag.
Mens en hel generasjon shotsglass for shotsglass drukner håpet om en framtid, om et liv etter døden, om et liv med døden. Det å dø er ikke et tema før anser deg selv så gammel at det ikke er vits i å begynne på nye prosjekter. Du skal jo dø. Og etter deg kommer ingenting.

En liten horde på to personer låste meg inne i et kammer i dag. Der kunne jeg høre hjertet mitt banke, og mens jeg satt der og hørte hjertet mitt banke med 9 kilo tunge øreklokker på begynte en dame på andre side av kammerveggen å spille av lyder. Sånne pulstoner med forskjellig frekvens. Og jeg skulle trykke på en knapp hver gang jeg hørte denne lyden. Ganske fantastisk. Teknologi altså.

5.10.2014

I dag har jeg gjort masse. Kanskje mer enn gjennom hele ferien. Jeg har skrevet ferdig enda en oppgave og levert den 1 uke før fristen. Jeg har visst pådratt meg det som en vane eller noe. Ikke noe jeg har tenkt å prøve å bli kvitt for helvete det er deilig. I går kjørte jeg bil fra Valdres og hjem. Det er nesten 3 timer det dere. Tenk.
Også har jeg sett ishockeykamp. Det smeller endel men det går faktisk fint for ishockey er gøy. I forhold til fotball. Gud. Resten av dagen har jeg ligget i badekaret. Nå løper jeg rundt i strømpebukse og undertøy med en halv tekopp i den ene hånden mens jeg balanserer en stabel med skisseark i den andre. Samtidig prøver jeg å rydde litt. Rommet mitt ser ut som et katastrofeområde, og nå høres jeg ut som moren din, eller hva. (Om moren din er død beklager jeg. Litt hvertfall.)

Jeg leser popsongar og tegner om hverandre mens jeg halvhjertet men helhjertet forsøker å hale meg i land selv om bølge etter bølge kaster meg ned i dypet med øynene åpne. Gutter jeg snakker med har begynt å sammenligne meg med karakterene i John Greens bøker. Ja, gutter. Gutter leser John Greens bøker? Eller så er det jeg som omgås feil gutter. Garantert den siste. Jeg vil ikke være noen Alaska som kjører seg i hjel midt i handlingen (Oj. Unnskyld.)

Nå skal jeg rydde ferdig rommet mitt.
Og så skal jeg sove.