Frosten om nettene

Mens vanndamp grasiøst steg fra tekoppen som lå ved satt ved siden av meg på gulvet lå jeg og tenkte på at det er lenge siden jeg vasket hybelen min.
Malingsflekker og hårstrå og hybelharer søker bolig på gulvet mitt og jeg liker det ikke.
Fra dreieskiva klorer nålen ut Paul McCartney mens vinylen bølger med rotasjonene.
I en vinflaske brenner et stearinlys som jeg i jakt på kreative vibber stappet ned i flasketuten.
I teppet jeg ligger på henger lukten av en som en gang var igjen,
en som var akkurat der, på det samme teppet, for bare noen minutter siden.

På andre siden av vindusruten har krystaller klistret seg til glasset og på innsiden av ruten, på vår side, der florerer død og tårer og hjelpesløshet. For en gang i løpet av tenårene vil det faktum at alle dør treffe deg så hardt i ansiktet at du ikke finner fotfeste lenger og kollapser i bakken med hendene for ansiktet.
En gang i løpet av tenårene vil du få en trang til å høre utelukkende på Kings Of Convenience og Gregory Alan Isakov og du gråter til frontalpannelappen verker av misantropiske muskelsammentrekninger. En gang i løpet av tenårene vil du garantert begynne å gråte fordi snapchat bruker 100 år på å starte og 3 forsøk på å ikke kræsje, og en gang i løpet av tenårene vil du få en ekstrem lengsel etter å krype ut av soveromsvinduet ditt og sette deg på en buss klokken 2 om natten med et mål for øyet: noe annerledes. Et klyp i armen, et slag i magen, noe som kan bringe løfter om at du enda lever.
Bare noe. Noe vil trekke deg ut av sengen din og ut på vandring mot overbevisning og frosten som dekker vindusruten på andre siden. For selv om du kan kjenne kulden gjennom glasset med arrete hender kan du aldri kjenne forstens ujevne dans med hender som strekker seg fra innsiden.