Latterlig

Er det et sted jeg aldri ville trodd jeg kom til å ende opp er det her, i sengen min, o1.42 om natten med pcen foran meg og katten malende ved min side. Eller, jo, for det er akkurat slik jeg finner meg selv kveld etter kveld, men ikke i full gang med å skrive blogginnlegg.

Jeg hadde opptil flere blogger på barnetrinnet, helt til 8,klasse faktisk. (Jeg var en av de som hang 2 år etter på alt)
Noen halvhjertede forsøk på et par fotoblogger har det også vært gjennom tidene, men det gikk ikke lange tiden før virkelighetens harde tann søkk i meg og jeg innså at jeg ikke tok hverken nok eller særlig fine bilder. Den gang da hvertfall. Vi gjør et forsøk til.

Hunden min er fin

Nå skal det sies at jeg har tilbragt helgen på fjellet med malerullen i hendene mens jeg teller timer og legger på 100,. til lønnen min for hver time som går. Beising av hytte er slitsomt. Det jeg prøver å si er at kombinasjonen løsemiddel, beis og fjelluft kan ha satt syke ideer eller enda verre; inspirasjon i hodet på meg. Kanskje er dette bare enda et halvhjertet forsøk på å ha noe å vise til når noen spør meg hva jeg gjør om dagene. Om 3 dager hører dere kanskje aldri mer fra meg og små cyber-edderkopper spinner spindelvev i hjørnene på denne siden. Så om 13 måneder kommer jeg tilbake etter en ny uventet refill av inspirasjon og handlingsvilje og blåser støv og spindelvev av siden min gjennom mikrofonen på macen min. Kanskje. Forhåpentligvis ikke.

Det morsomme her er at jeg syns blogging er latterlig. Jeg syns alle bloggene ungdom/unge voksne driver/leser er latterlige, med deres outfits og grunne verdier og månedlige moralprekener om hat og selvbilde og mobbing. *Drar alle under én kam og virker sur og bitter, noe jeg forsåvidt er*
MEEEN for sånn en uke siden fant jeg bloggen til en i tredje på skolen der jeg går (tror jeg), og jeg elsker den.

Akrobatfly Hun tar kjempefine bilder, skriver vidunderlig bra, og alt er bare så fint. Se selv.

Oh well. Vi prøver igjen, som sagt.