Om å ikke være alene, dessverre.

Skillet mellom natt og dag renner vekk, ut i sengetøyet, sammen med meg.
Inn i de stilleste nattetimer vender jeg dynen min et utall ganger,
Under meg er det klamt og vått og sansene mine fordamper og stiger til taket og jeg vrenger av meg tskjorten. Skulle vel helst ikke sovet med dyne, men uten dyne føler jeg meg så sårbar, som om alle i verden kan komme ned kjellertrappen og se meg ligge der. Og det vil jeg jo ikke.

Den kvelden hadde jeg kommet i et sprang fra Danmark, hos pensjonister med dype lattere som hadde vært med på så uendelig mye, og neste kveld skulle vi reise til sørlandet for 3 uker. På treningsleir, omgitt av TENÅRINGER i en uke. Så skal det bare være familie i 2 uker et stille sted i kanten av kragerø.
 Denne sommeren har jeg ikke hatt tid til å bare være meg. Denne sommeren har jeg ikke hatt tid til å bare eksistere, ikke så mye som i en halv dag. Jeg er spent på om jeg møter på skolen til høsten med mer eller mindre energi, om mitt introverte selv vil overta så snart det renner over, og jeg vil forlange å få være med meg selv på tomannshånd og vi skal sitte inne på rommet mitt, meg og meg selv og snakke om alt vi ikke har fått tid til å resonnere over denne sommeren og alt som har hendt. Og vi skal sove litt for lite på riktig side av midnatt og litt for mye på feil side av midnatt og vi skal se så mange filmer og vi trenger ikke si noe til hverandre på en uke, for vi kan snakke sammen når det er ytterst nødvendig, men ellers er vi bare der, eksisterer på utsiden av tiden, men samtidig går tiden smertefullt fort.

Jeg vil bare være barn igjen, at du er barn er en god unnskyldning for å gjøre ting som å gråte høyt foran mange mennesker, si ting du har på hjertet uten noen form for skam, pelle seg i nesen. Dere vet, slike essenielle ting du skulle ønske du kunne gjøre uten at andre så på deg som et udskudd. Ugress.
Nei, et kunnskapsløst barn vil jeg være, for med kunnskap kommer last og den lasten vil jeg ikke vite av lenger.