"Brev til mamma" til forestillingen Den Som Hvisker Lyver

Hei mor. Mamma. Gode mammaen min.
Du må ikke gråte av sinne, hører du?
Ikke av sinne rettet mot deg,
ikke av sinne rettet mot andre.
Men du kan gråte, om du vil. Bare ikke av sinne.

Du kjenner meg. Bedre enn pappa.
Bedre enn alle, egentlig. Du vet.
Men du kjenner ikke meg bedre enn jeg.

Jeg er ikke tilstede mer. Ikke i tankene. Ikke i sinnet. Jeg er der rent fysisk, men i tankene bare eksisterer jeg. Observerer meg selv. På avstand, svevende, liksom ved taket. Jeg ser meg selv, noen ganger går jeg bak meg selv på vei til bussen. Observerer hvert steg. Bevisst. Kritiserer hver bevegelse. Plutselig så veldig selvkritisk.

På innsiden av huden er det ikke lenger trygt å være. Mine egne tanker skremmer meg, jeg vil ikke være her lenger.

Dette er ikke et liv for noen. Frykt, selvforakt.
Jeg må kanskje se på deg på avstand fremover.
Røre ved håret ditt før du legger deg,
uten at du åpner øynene og smiler mot meg.
For du kjenner meg ikke. Du ser meg ikke. 
Jeg må kanskje komme krypende opp i sengen din lørdag kveld uten at du legger armene rundt meg. Men kanskje Tassen lukter meg. Kanskje han snuser ut i luften, kjenner at jeg er der. Jeg kan ligge med ansiktet i pelsen hans så lenge jeg vil uten å tenke på at den lille kroppen hans ikke tåler tyngden. Jeg kan være med deg på jobb hver dag.

Jeg må kanskje klemme deg uten å kjenne armene dine rundt skuldrene. Enveiskommunikasjon på ubestemt tid. Men det går bra. Det går bra, for du ser meg igjen. Jeg ser deg hele tiden. Og du ser meg igjen.

Cerét, France

Hele trinnet, hele jævla trinnet på tur i en uke. 60 elever, hvorav 6 jeg trives med, på tur i en uke.
Delte hotellrom med Mariann og Margrete hele uken, de to jeg trives best med. Vi lo masse og snakket om hvor forferdelig vi hadde det og hvor mye vi lengtet hjem. Vi hadde det veldig bra mens vi klaget over hvor forferdelig vi hadde det. Også tegnet vi, vi fargela i 3 timer i strekk, liggende i sengene våre med fargeleggingsbøker uten å si et eneste ord til hverandre. Jeg sovnet forsåvidt. Dette var siste kvelden. Vi dro på museum i Figueras og i Cerét og vi satt i døren ut til himmelen i fjerde etasje og så ned på verden under oss og opp på lønnetrær over oss. Klokken 23 satt vi der alle tre og ropte til brisne ungdommer med alkoholforbud at nå var det på tide å komme seg inn. Klokken 07.01 dagen etter dro vi oss ut av sengen og inn i flip-flops og ned til fransk frokost på to-stjerners hotell.
Uken var fredfull. Man tenkte ikke helt over de 60 elevene med unntak av da alle satt i samme buss eller gikk samme tur. Ellers var det oss, og tilfeldige treff på diverse bekjente på et sted der man ikke egentlig burde kjenne noen. Men nå kjente vi 57, og vi traff på dem innimellom. På butikken, på hotellet, i heisen, litt her og der. Ellers var det oss.