lørdag 20. desember 2014

Jeg lengter etter framtiden

Jeg føler meg høyere enn alle hus jeg går forbi, jeg sitter fast mellom lyktestolpene og hetten på den dyvåte jakken min henger igjen i telefonstolpene der jeg skritter over hustakene og trår varsomt mellom huskestativ og sandkasser, mellom drømmer og uvitenhet som gir rom for den dypeste fantasi noen sinne bevitnet i et menneskesinn. 
  Det har regnet siden urviseren forlot dagslyset og tikket over i ettermiddagens altetende skyggetegninger. Med fingrene tørker jeg vekk en dråpe fra nesetippen, og i samme stund slipper en dråpe, maken den forrige, taket i haken min og faller videre nedover, fortere, forsvinner i et hav av fallende dråper maken til nettopp den. 
  Panneluggen min har klistret seg til pannen min, og for hvert skritt jeg tar må jeg ta et halvt tilbake for ikke å tråkke over kanten og forsvinne ned i en fremtid som ikke enda er ferdig formet. Jeg med mine lange ben bykser frem, men møter motstand, som i møte med et kraftfelt, mens gårsdagens idag og morgendagens gårsdag forsvinner under føttene mine. 
  Som i møte med et kraftfelt tvinges foten min tilbake 10 meter, et halvt skritt, og jeg sparker framtiden foran meg som en tung flytteeske med alle mine drømmer som ikke helt kan komme til livet før solen har gått ned og stått opp igjen 712 ganger, og jeg klarer ikke vente. For foran meg, der det enda bare er svart, tomt, uoppdaget masse, der ligger livet mitt slik jeg ønsker det, og nå er bare ventetiden, nå er bare ventetiden. 
  
Og denne ventetiden gir oss unnskyldningen vi trenger for å leke oss med tiden vi tror vi har fått til rådighet for å forme en framtid med hardt arbeid og målrettethet. 
Men hvem vet hvor vi ender. Og noen ganger trekker vi vår egen tidslinje etter oss i hast etter å nå dit vi ønsker å nå. Vi kommer oss ikke dit fort nok, men hvem vet hvor vi egentlig ender, og i vår lengsel etter framtiden er det godt at det likevel er slik at vi har en million ting vi skal gjøre for første gang, og like mange ting vi skal gjøre for siste gang før vi ender et sted vi aldri egentlig planla.

tirsdag 16. desember 2014

Alene

Jeg har en sterk dragning, en tiltrekning om du vil, til å være alene. Spesielt på steder der jeg vanligvis ikke får være alene. Som i klasserommet, der jeg ellers alltid er omgitt av mennesker jeg ikke liker. Når jeg får sitte alene i klasserommet tidlig på morgenen før alle andre har kommet, da trives jeg.
Jeg aner ikke hvorfor. Eller, jeg løy. Men dere kan tenke dere hvorfor, og jeg tror det er best slik.

Det er fredelig på skolen før elevene kommer, som om jeg er den eneste i mils omkrets. Litt som om jeg har blitt igjen på en måte. Alle andre har funnet noe bedre å gjøre, mens jeg liker ting bedre som de allerede er. I 10-15 minutter får jeg sitte alene, gjøre det jeg vil, lytte til det som skjer rundt meg. Men når 10-15 minutter er gått kommer en eller annen inn døren og ødelegger alt, noen braser inn og ødelegger alle håp om at jeg er den eneste på jorden, og dagen er ødelagt.