Litt sånn død

Jeg er skikkelig sliten nå. Ikke sånn etter trening eller etter fest eller noe, jeg er sliten etter livet.
Sliten av å være i kroppen min, sliten av å halvveis spurte halvveis snuble halvveis trekkes etter lasteplanet der alle andre tilsynelatende sitter og driver med.

Om dagene gjør jeg faktisk lekser og drikker tekopp etter tekopp med varme som legger seg som et hav i magen.
Jeg tegner, holder meg for ørene, roter, får 4- på første norskinnlevering (sammenligning av to norrøne tekster og skildringen av følelser) med beskjed om at jeg kan bedre. Selvfølgelig kan jeg bedre, men de som skriver som meg har lite rom for uttrykkelse i artikkelanalyse, skaldekvad og sammenligninger.
Ellers snakker jeg masse med mamma. Vi er enige om at å klare å ikke være helt perfekt hele tiden er det sunneste.
Sånne som får 5 i matte og tar det opp for å få 6 forstår jeg meg ikke på. Man skal være klar over at fremtiden ikke ligger utelukkende i karakterer, sier mamma. Jeg nikker og er enig.

Jeg prøver å gro avocadoplante men det går så sakte at jeg nesten gir opp hver dag.
Jeg prøver å lese bøker men hodepinen river meg ut av historien raskere enn jeg kommer meg inn i den.
Jeg prøver ganske hardt og vil ganske mye, men mest av alt vil jeg kunne bruke mine timer hver dag på å gjøre akkurat det jeg vil.
Dere har sett sånne leverposteigreklamer på tv hvor de smører på pålegg som om de ikke hadde gjort annet hele livet?
Også ser dere liksom ned på maten deres og tenker egentlig bare at jøss, kan det værra så vanskelig?

For tiden føler jeg at jeg ikke får til det jeg vet jeg er god på. Til og med balladene i dusjen høres anstrengt ut. Til og med balladene(!)