Det får så være.

Enda en tur med trinnet. Jeg liker egentlig å gå tur, det er bare dette med "med trinnet" som ikke behager min komfortsone preget av introverte tendenser. Man går i flokk, på stier der det bare er plass til to i bredden, så den ene venninnen (uten unntak alltid meg) må gå bak og lytte til samtalen. Det er mulig jeg har smålig schizofrene tendenser her, men jeg føler ihvertfall at det alltid blir meg som må samtale med ryggen på vennene mine av en grunn. Kunne man dratt på ekskursjoner i noe annet enn edru tilstand hadde det vært noe helt annet. Og hadde jeg ikke vært nødt til å ta hensyn til alle andre, deres tempo og deres høylytte forsøk på å drite hverandre ut eller hva det nå enn er de driver med. (Spiser nå min andre friskis siden begynnelsen av dette innlegget)



Jeg øver meg daglig på å mestre en slik "gi faen"-ideologi der jeg selv kan bestemme hvilke saker og ting jeg skal bry meg om, og når jeg gir faen. 2 år inn i øvelsene har jeg innsett at det allerede er bestemt for oss hva som trigger følelser og reaksjoner i oss som kan knyttes til å "bry oss". Men jeg har fortsatt med det for det. Det gir en liten trygghet å vite at jeg hvertfall kan lure meg selv til å tro at jeg ikke bryr meg om det aller meste. Det jeg jobber med nå er "når du mister venner til folk du introduserte dem for". Med miste venner mener jeg ikke at vennene dine begynner å invitere andre til overnattingsfester, men når de lukker døren i ansiktet på deg og du blir stående og se inn vinduet. Man tror jo at slikt ikke går inn på en etter fylte 16 år, men når hun du alltid har snakket om problemene dine med legger hodet på skakke og sier "Du, vi har diskutert litt, og vi syns du snakker litt mye om deg selv" krymper man der man står. Men det får så være, jeg er ikke venneløs, på ingen måte.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg gikk på Steinerskolen, så kunne jeg gå i snekkerbukse uten at han i klassen jeg var småforelsket i før synger Byggmester Bob i det jeg går inn i klasserommet. Så kunne jeg snakke om teaterstykket jeg var på på torsdagen uten at vennene mine ler og sier "sikkert."
Jeg kunne drømt høyt om piercing i nesen, platesamlingen til bestefar jeg arver en dag og litteratur på nynorsk uten at noen skjærer grimaser og sier "du er så rar, Vic. Du er så rar."

Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det, jeg sier bare at jeg kunne gjort det uten reaksjoner som ga meg inntrykk av at jeg var gal etc. OPG er en fin skole, lærerne er stort sett veldig flinke, men menneskene der lever etter så ekstremt andre verdier. Jeg vil snakke med mennesker som vet at John Green ikke bare har skrevet The Fault in Our Stars og Looking for Alaska, for eksempel. I dag er ikke det tilfellet. Jeg liker OPG, jeg liker bare ikke 97kullet. De er forferdelige.

Jeg vil ikke komme på skolen og få høre at man "rett og slett ikke kan gå med høye sokker i lave sko."
Men det får så være, alle kan ikke være som meg og min beste venninne. Det hadde vært ordentlig ille.
Nei, det får så være.