Vin

Jeg tror kanskje jeg har insett det at jeg faktisk egentlig ikke liker vin, men jeg gjør det jeg kan for å like det uansett.
Har faktisk helt appelsinjuice oppi det tredje glasset sammen med knuste isbiter. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg kunne jo bare drukket juice eller noe. Men jeg vil liksom drikke vin. Litt som man vil spise sushi. Dere skjønner. Jeg videokomminuserer med Mariann, medlem #1 i gjengen. Jeg har aldri hatt noen gjeng, men nå har jeg på en måte det og det er faktisk veldig bra. Jeg har alltid vært venn med en her og en der, men nå er vi liksom oss. Og det er veldig befriende.

Nå er det sånn to timer siden jeg skrev det der og jeg er egentlig bare trøtt og sulten. Står en fiskegrateng i ovnen, og etter det skal jeg nok legge meg. Orker ikke. Orker bare ikke

Alene men lykkelig, eller lykkelig fordi alene

I morgen har jeg bestemt meg for at jeg skal være veldig lykkelig, jeg skal være veldig lykkelig fordi jeg skal være helt alene for første gang på veldig lenge. Jeg er jo alene ganske ofte, i ogforseg, men jeg har aldri fått være hjemme alene en hel kveld og en hel natt før. Men denne fredagen er jeg alene, og jeg skal gjøre alt jeg ikke kan gjøre når mamma og pappa sitter ute i stuen på hver sin pc, jeg skal gjøre alt jeg bare kan gjøre når jeg bare er meg.

Jeg skal spille musikk på alle høytalerne i huset, jeg skal drikke en flaske vin av de fine glassene i skapet i stuen. Jeg skal spille jazz og danse til In a Sentimental Mood av John Coltrane i undertøyet med et halvfullt vinglass i den ene hånden. Når klokken nærmer seg morgentimene skal jeg dra frem lerret og pensler og kanskje tilogmed skape noe. Kanskje, om jeg orker. Vi får se. Bra blir det hvertfall. Veldig bra.

10hi

Sitter med beina på stolen ved siden av og ser på alle menneskene jeg misliker så sterkt jobbe med matte. Jeg har ikke boken oppe engang, likevel skritter læreren bare forbi meg uten å sende meg så mye som et lite blikk. Når han en gang kommer hit kommer jeg til å ha problemer med å forklare hvorfor jeg ikke jobber, hvorfor boken min ligger i skapet, hva faen jeg har brukt tiden min på.

Kan jeg da svare at jeg brukte tiden min på å meditere? Kanskje? Kanskje ikke? Hvis jeg sier at meditasjon for meg er å observere. Mennesker. Som agerer og reagerer på selv de minste endringene i omgivelsene.

JÆVLIGe mennesker alle sammen.

alt irriterer meg litt i dag, men mest av alt medmenneskene mine. På et generelt nivå altså. Som masse. Noen av dem irriterer meg ikke litt engang, men en hel del av dem får brystkassa til å vrenge seg under huden på meg.
Man kan jo ikke forvente så innmari mye av en gjeng med snart 18-åringer, men HVEM FAEN sitter og ler seg ihjel av en mann med tourettes og tiks som sitter i en teatersal når det er helt stille. Hvem gjør det? Hvorfor sitter mennesker på snart 18 år i en stille teatersal under en forestilling på hamlet og ler av en mann som undertrykker tiksene sine så godt han kan for å vise respekt for skuespillerne.

Hvorfor er alle mellom 14 og 19 nesten garantert alltid jævlige mennesker? Meg selv inkludert, altså. Men virkelig dere. Jævlige mennesker er vi.

Når du selv

vet jævlig godt, men alle andre liksom tviler på hvem du er, hva du er, da er det alle andre som er på trynet ikkesant

Jeg er full

Dette er mitt andre "jeg er full-innlegg". Og jeg er om mulig enda fullere enn forrige gang. Jeg ser ikke klart, jeg har prestert å smøre tigerbalsam under øynene for å bli kvitt lukten av sigarett og alt mulig annet, så tårene renner.
I tillegg er jeg bifil. Minst. Hurra for meg. Skål. Jeg vet ikke helt hva faen jeg skal gjøre med informasjonen jeg har funnet i dag. Jeg aner ikke.
Jeg vet ikke helt hva jeg skriver men jeg klarer likevel å skrive uten skrivefeil. Talent? Kanskje.
Jeg visste godt hvem jeg var for 10 måneder og 15 typer piller siden, men nå klarer jeg ikke riktig finne meg selv i noen av beskrivelsene utenfra. Ingen av dem.

Nå må jeg bare finne ut hva jeg skal fylle tiden min med. Mellom nå og når jeg en dag kanskje
endelig dør, altså.

Hva faen er en legning

Legninger er bullshit tror jeg. Tror jeg.

Vi har alle to historier

En offisiell, og en uoffisiell. Og mens vi vokser opp vokser historiene våre sammen, vår uoffisielle historie farger vår offisielle historie i større og større grad.

Jeg vil ikke dø...

Bare ikke eksistere for en liten stund. La ting fare, uten å kjenne på behovet for å gripe tak i det. La ting fare, uten å springe jorden vekk under føttene for å ta det igjen. La ting fare.

Jeg vil ikke dø, bare ikke eksistere for en liten stund mens alt bare løser seg selv, bare for en liten stund. Usynlig tråkke rundt i gatene, ikke trenge å ta stilling til så mye som et trafikklys.

Bare observere uten å bli observert selv, ikke trenge å bekymre seg for å trå feil eller si gal ting eller bare virke gal. Vi bekymrer oss for en del, vi. Virker vi gale eller virker vi normale liksom. Om man bekymrer seg for mye om hvorvidt man virker gal eller ikke er man kanskje litt gal. Trolig.
Men det er ingen hemmelighet heller, at noen dager har vi behov for å ikke eksistere for noen andre enn oss selv. Dessverre er ikke dette en generasjon med mye rom for annerkjennelse av at et slikt behov eksisterer. Vi eksisterer for alle, mener alle. Lufta er for alle. Vi er for oss selv, vi.

Aldri mer 16, aldri mer 2014, aldri mer.

Jeg er så heldig å ha bursdag særdeles tidlig på året, så tidlig som 4. januar. Mine tanker om aldring vil tilsi at jeg ikke liker å ha bursdag tidlig på året, men om man tenker over det er det liksom praktisk. Har man bursdag i juli er man både 15 og 16 eller 17 og 18 det samme året. Det slipper jeg, for jeg er en alder hele året. 2014 vil alltid være året jeg var 16.

Året jeg gjorde så sinnsykt mye for første gang. Jeg har aldri tørt, aldri før i år.

Første halvdel av året husker jeg relativt lite av, men jeg fylte 16 for første og siste gang, jeg stod på snowboard for første gang, og jeg drakk sanseløst mye for første gang på en studentfest ved holmenkollen i et merkelig hus av den typen drømmene dine finner sted i, og ikke de fine drømmene. Jeg husker et kjøkken på størrelse med et bad, en stue på størrelse med en ballsal og mørke turkise vegger. Et kolletiv av merkeligheter, intet mindre.
På skolen gikk det til helvete, klassen ga vond ettersmak, og tvilen slo røtter i lungene mine før mine råtne medelever fikk så mye som en sjanse til å forklare den grusomme kulturen de dyrket. Jeg selv dyrket min egen tvil i et halvt år før jeg byttet klasse etter sommeren.

Sommeren er det jeg husker best fra året, for i sommer var jeg lykkeligere enn jeg har vært på veldig lenge. Det var godt å finne tilbake til den stabile følelsen av tilfredstillelse og fred som jeg så sjeldent kan slå meg til ro med ellers. 
Jeg tilbrakte mye tid med venner og familie, delvis i spania, kragerø, danmark og kristiansand. I danmark besøkte jeg, min farmor og bestefar (hennes ektemann fra før jeg ble født) farmors beste venninne Mossen (tror hun heter Margareth) og Torben i Gentofte ikke langt fra København. Vi satt for det meste ute i rosehagen deres med vin fra slottet de hadde besøkt sammen tidligere somrer, mens solen uforstyrret gikk sin vandte gang opp og ned på hver sin side av den lille flotte hagen. Pensjonistlivet for 3 dager ga søt ettersmak av frosne moreller og waldorfsalat, mens pianospill trillet ut fra naboens åpne vindu.
I Spania var det barndommen som skulle pleies, på hotellet i Benidorm der vi hadde feriert de 5 somrene etter 3.klasse. Vi spiste mat, og svømte mer enn vi stod oppreist og gikk lange turer langs stranden. Mer var det egentlig ikke.

I kragerø gikk dagene også rolig for seg med sene kvelder omgitt av veps og grillmat, gåturer til butikken og båtturer til fjerne skjær. Trosset komfortsonen ganske hardt i kragerø da jeg satte meg i en båt med 3 gutter, der jeg kjente 1 av dem sånn halvveis, for å dra til en jente jeg kjente sånn passe godt, og to andre jenter jeg ikke kjente i det hele tatt. Alle disse menneskene hadde gått på barneskole og ungdomsskole sammen, og jeg kjente to av dem. Litt.

Mot slutten av sommerferien dro jeg på leir, som stab. Jeg hadde meldt meg frivillig som vakt, alene. Jeg hadde baller av stål den sommeren, wow. Med stabsskilt og speiderskjerf og oppbrettede turbukser tråkket vi over jordene på vettre, asker i sokkelesten og vi bestilte pizza fra peppes de dagene matplanen ikke nådde lista. I sokkelesten løp vi med refleksvest og radiosamband gjennom en leir på 5.000 mennesker for å si hade til sveitserne som skulle dra en dag for tidlig. Ved midnatt satt vi på plaststoler, sang kaptein sabeltann og lyste med lommelykt på berusede par som tok med seg soveposene ut til utkanten av leirområdet. I sokkelesten, med ullgensere, shorts og bandana satt vi vakt til klokken åtte om morgenen, jaget på vestlendinger som stjal flagg og stekte vafler til de på førstehjelpen på andre siden av skilleveggen i teltet.

Etter sommeren kom ny klasse, og ting var bedre enn de hadde vært før sommeren. Alt var fint en god stund, før hyperacusisen min, som jeg har hatt i det vi tror er 6 år ble kraftig forsterket på noen uker, og jeg ikke klarte å være på skolen hele dager. Etter det har alt gått veldig fort, og jeg husker ikke mye av hva som har skjedd de siste måndene, men jeg vet at jeg er takknemlig for alt som har skjedd uansett, for uten det hadde ikke jeg vært meg. Liker jeg å tro da.

Mer enn noe har 2014 vært året der jeg oppdaget sider ved meg selv, og nye ting jeg finner mye glede i, enten det er ting jeg gjør sammen med andre eller i min egne sfære så er det viktige ting jeg er glad for at jeg har funnet. 2014 er et år jeg ikke ville vært foruten uansett nedturer, og et år jeg vet kan slås uansett oppturer.

Sommeren 2014 vil for alltid være sommeren der alt startet for meg, og jeg hater egentlig de siste to avsnittene her men hva skal man gjøre. 2014 var sommerens år, og jeg levde dobbelt så mye den sommeren som jeg har gjort hele resten av 2014 tilsammen.

Nå fyller jeg 17 om få dager, og i en slags siste nevrotisk frykt for å bli voksen hører jeg på sangene fra Det Norske Teaterets oppsetning av Peter Pan fra 2008. På Det Norske Teateret er alt alltid bra. Dere burde dra dit alle sammen. Jeg vet ikke om vi snakkes igjen før jeg er søtten år gammel, og jeg vet ikke om vi snakkes igjen etter det heller.


Nå skal jeg flykte min vei, til Aldriland.