Framtid

Sånn det står nå ser framtiden min slik ut:

-Bruke 15 år av livet på å forsøke å komme inn på teaterhøgskolen. (Ingenting annet skal utrettes i mellomtiden.)
-Innse at jeg er talentløs og bli politi istedenfor.
-Kommer trolig ikke inn på politihøgskolen heller.
-Blir advoket elns bare fordi man må bli noe

Stillhet frå alle kanter

Jeg vet at det har vært stille fra denne kanten en god stund. Allikevel er det noen av dere som sjekker innom uansett. Wow.
Dagene går for det meste til å drømme, forbi videregående, til den dagen jeg endelig kommer inn på teaterhøgskolen og til den dagen jeg får jobb ved det norske teateret. Jeg ser meg selv drikke vin på kafe løve med Frank Kjosås og Marie Blokhus og jeg klarer ikke helt å holde meg fra å tenke at jeg skal, jeg skal, jeg skal.

Men inntil da forholder jeg meg stille, jeg setter meg på setet mitt og klapper entusiastisk når det sømmer seg.
Stillhet er gull, vet dere.

Men hva om jeg vil noe umulig

Hver kveld jeg sitter i salen på det norske teateret blir trangen til å stå på scenen enda større.
Jeg drømmer om opptak på Teaterhøgskolen, manuspugging og leseprøver, likevel tør jeg ikke tenke på at noe av det kan bli noe av noen gang.

Evig tankespinn

Jeg har fått høreapparat nå, eller det er en støygenerator. Men det ser ut som et høreapparat og da er det det.
Man ser det ikke da, for det er bare 2 små ting bak ørene mine med slanger som går inn i øret.
Nesten usynlig. Litt digg for det synlige ved sykdommen min er liksom usynlig.

Ellers så sover jeg masse. Fordi verden er som en boble av støy, og det er veldig vanskelig å ikke høre etter. Men når man sover hører man ikke etter. Det er fantastisk det. Jeg vil gjerne sove for alltid, men diverse holder meg fra å gjøre det. Som for eksempel det faktum at blæren min er på størrelse med en eos-lepomade. Ikke så stor en gang. Lover deg.

Jeg har lyst til å gjøre veldig mye som jeg vet blir for mye når jeg samtidig går på videregående. Studerer på heltid osv, hehe. Jeg vil bare bli ferdig, samtidig som jeg ikke vil bli ferdig. 4 år på vgs med like mye arbeid spredd utover mer tid, det hadde vært supert. Jeg vil for eksempel skrive en bok. Jeg vet bare at jeg vil gi ut en bok. Se om det går an, om jeg klarer det. Men jeg aner ikke hva jeg kan skrive om. Hva kan jeg skrive om som gjør at jeg får fremmet den typen tekst jeg er god på?
Faen. Dessuten vil jeg dra på kunstskole. Lære meg å faktisk gjøre noe av dette riktig. Ikke unnskylde tekniske kjempekatastrofer med "eksprimenter." Jeg vet ikke en gang hvordan det er å male med oljemaling.

Jeg klarer ikke levere på noen plattformer for tiden. Jeg venter bare på at strømmen skal komme tilbake til meg. Flyten som løfter meg opp og motiverer meg såppas at jeg klarer å lever arbeid før tiden. FØR tiden, dere. Jeg klarer ikke skrive, jeg har produsert ett bilde på flere uker. Jeg klarer ikke balansere alt jeg bærer på lenger, jeg må sette det fra meg, skifte grep, pause.
Jeg hater når jeg ikke presterer, når jeg ikke selv føler at jeg presterer selvfølgelig.

Jeg klarer ingenting, ihvertfall ikke formulere meg
Men fy faen jeg vil skrive en bok

Det kollektive behov for masseuttrykkelse

HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT HOLD KJEFT

Tilstedeværelse

Plutselig letter du blikket fra den glødende skjermen og sanser såvidt at det er blitt mørkt ute.
Og inne, det er mørkt inne også. For du har ikke skrudd på lyset enda.
Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om hvordan det ser ut rundt meg. Fordi noen ganger blir det vanskelig selv for meg å forstå hvem jeg er. Stedet der jeg tilbringer dagene mine leder meg ofte tilbake på rett spor.

Når jeg ser rundt meg ser jeg meg. Jeg møter på mange måter meg selv på en måte. Og på en måte ikke. Pilleesker, bilderammer med akvareller, malingstuber, potter, kopper.
Mest av alt kopper. På kjøkkenet mitt står det 8 kopper. I noen ligger det fortsatt te-poser. Andre bunner i mørke ringer med størknet kakao og kaffe, som et spor fra det som var. På pulten står det noen flere kopper, gjerne oppå papirbunker, notatbøker og lærebøker. I en gammel kopp står det tusjer, i en annen penner, i en tredje pensler. Under TV-en står det en platespiller, og under platespilleren står LP-plater og støver ned. Det høres litt sånn unormalt ut men de står på sånn tv-bord med flere hyller. Logikk.
I vinduskarmen står det planter, noen i for små potter og noen i for store. På gulvet ved siden av pulten min står lerreter og innrammede malerier vendt mot veggen, og ved siden av står et verdenskart.
Hadde det vært mulig å henge det opp med teip hadde det hengt for lenge siden.

I sengen min ligger det to puter, en tredje på gulvet. Mellom putene et sted vet jeg at kosekaninen min ligger. Kanne har vært med meg alltid. Om mamma en gang dør skal Kanne holde tale i begravelsen sammen med meg. Mamma kan ikke dø. Jeg er faktisk, dette er ikke tull, jeg er avhengig av moren min. Bare tanken på at mamma skal dø og kan dø når som helst gir meg en trang til å holde rundt henne til jeg dør selv. Om 29 minutter skal mamma være hjemme. 29 minutter til alt er bra igjen.

I en diger krukke ligger det et 20kroninger. På krukken står det "Jævla framtid" skrevet med sprittusj.
I sofaen min ligger det tre tepper, og bak sofaen står det en ustemt, brukt gitar. Den er litt slitt, for jeg kjøpte den brukt. Det er en Seagull med forsterkerinput. På andre siden av sofaen står det en gammel kongeblå hagestol av typen klappstol i tre. På den står det et sjakkbrett fra Sri-Lanka og en vinflaske fra Italia med et stearinlys fra Nille stappet ned i tuten. Jeg har flere slike vinflasker. Ved siden av vinflasken og sjakkbrettet står det to kameraobjektiver, og ved siden av stolen på gulvet står det en badmintonbag med racketer, sko og drikkeflaske i. Helt bakerst i rommet står et kamerastativ, og ved siden av det står det tre stabler på rundt en halv meter med bøker jeg har lest, skal lese, eller håper jeg kanskje en dag får tid til å lese.

Men jeg kommer aldri til å lese halvparten.

Fine ting?

Norsklæreren min hevder at hun gikk inn i mild depresjon etter å ha lest tentamensoppgaven min i 2012. For meg betyr det bare at jeg oppnår det jeg ønsker med tekstene mine.
Mamma mener at jeg ikke lar de fine tingene komme frem når jeg uttrykker meg. For noe bullshit egentlig.

Jeg vil ikke karakterisere hverken tekstene eller bildene jeg tegner og maler som spesielt makabre. Men de er ikke lystige. Sjeldent lystige. Og det er jo ikke fordi jeg ikke er glad, for det er jeg jo ganske ofte.
Det handler om hva jeg trenger å få utløp for. Ikkesant.

Om du ser en valp, en veldig søt valp som blir påkjørt er det ikke det faktum at valpen var søt du trenger å få utløp for. Om du bare ser en veldig søt valp som leker med eieren sin, da er det mye mulig et behov for å uttrykke hvor søt valpen var som tynger mest.
Vi uttrykker oss sterkest om det som gjør inntrykk på oss. Og for meg er det det som ikke er så blomstereng og turkist hav. Om sommeren er det kanskje det, fordi da forsvinner avtrykkene etter det negative raskere ned i jordbærkurver og iskremskåler. Men om høsten er det ingenting som kan dekke over sporene etter død. Snøen kommer jo etterhvert, og det hjelper, men helt til da ligger all døden rundt deg på alle kanter. Og for noen er det dette som gjør inntrykk. Ikke kopper med kakao og varme gensere.

I viten om at i morgen blir annerledes enn i dag virvlet jeg rundt fontenen på nationaltheateret i en halv time. Jeg virvlet rundt på nationaltheateret i en halv time uten strøm på mobilen, men med øreproppene i.

På kvelder som denne

På kvelder som denne ligger hele verden som en massiv tyngde på brystet mitt.
Og jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste men jeg skriker. Jeg får ikke puste men jeg bruker det siste utpustet på å skrike.
Jeg skriker etter hjelp og veiver med armene for å holde ansiktet over vannflaten mens jeg desperat gisper etter luft. Verden fjernes fra brystet mitt og jeg reiser meg igjen. Jeg blir stående og stange mot vegger av latter, vegger av groteske glis som oser av alkohol og overfladiske verdier, vegger av venner som ikke slipper meg gjennom. Jeg dukker under de brølende glisene og styrter ut i novembernatten, det er første november, og mens orgien av lyder presser seg gjennom ørekanalene mine lurer jeg på om ikke første november 2014 skal bli min siste novemberdag, om ikke første dagen i november skal bli min siste dag i livet.