Jeg er sånn helt tappet. Jeg skriver hele dagen, hele tiden, noen ganger hele natten, jeg skriver masse, men ingenting er ting jeg selv vil skrive. Alt jeg skriver er for alle andre, enten det er for engelsklæreren eller mamma eller spanskkarakteren min.
Alt jeg vil er vel egentlig bare å forsvinne for noen dager. Se avgangsfag og tidsfrister toge avgårde. Uten meg hengende etter, for en gangs skyld.

jeg vet ikke

Når slutter en kropp å være en kropp?

Fredag 30. januar 03:28

På et teppe, på et gulv,
i en hybel ligger tre jenter,
tre jenter i undertøy og t-skjorter
med hver sin flaske rosé
og hver sin kopp med te.

Fra høytalerene sitrer sitaren til George
og på dreieskiva spinner sgt. Pepper rundt sin egen akse.
I lungene på de tre jentene tromler tenårene rundt, tramper, suser, virvler
opp en vanvittig sentrifuge av melankolsk latter og eufori
en flette av følelser som ikke kan defineres,
sånne følelser man bare har i tenårene.
Sånne følelser som ligger som et sukk i mellomgulvet.

Klokken er halv 4, det er fredag
på veggene henger det bilder, tegninger, beatlesplakater, en te-pose i en klesklype.
På et staffeli i enden av rommet står et uferdig bilde, og i vinduskarmen ut mot mørket, ut mot kulden står det en rekke potter med sukkulenter, noen glasskrukker der det tålmodig dyrkes nytt liv fra advokadosteiner.

Fra et stearinlys flakker det i rødt, parfyme smelter inn i lukten av gammel vinyl, og den lille hybelen svever med ett et sted langt ute, øde, alene, fritt. Stjernehimmelen trakk inn i rommet og fylte hvert tomrom i tenåringskroppene med følelsen av å utgjøre noe.
Ikke bare være en del av, men utgjøre en helhet, helt selv.