Om å våge å gi slipp

Sånn på høsten går livet mitt, og alt jeg vil stable inn under denne vide paraply av et ord, fra å være veldig veldig veldig bra til å bli ganske ganske ganske dårlig.

Sånn nå på høsten kan jeg gå dager uten å skifte undertøy, uten å dusje, uten å spise. I perioder på uker av gangen drukner jeg meg i Kaizers og te og skittentøy som ikke blir båret ut på vaskerommet og jeg glemmer alle rutiner som tidligere har holdt timene i døgnet fastspent. Jeg tråkker hardt på bremsen, rutinene ryker, og alt som har fått tiden til å gå flyter ut i vektløs tilstand.

I perioder som slike ser jeg 30 timer med serier og filmer på 5 timer, jeg river malerier ned fra veggen, jeg dypper tepose på tepose i rykende vann og drømmer om hoppeslott. Hver natt legger jeg meg på en større haug med forsømmelser. Jeg pusser ikke tennene, følger ikke med i timene. 

Jeg drikker ikke 8 glass vann om dagen, jeg drikker ikke grønn te og jeg spiser ikke cottage cheese. Jeg spiser ikke cottage cheese ellers heller, for jeg liker ikke cottage cheese. Cottage cheese smaker utflod. Nei, jeg har ikke smakt utflod. 

Denne perioden trener jeg ikke én gang, jeg leser ikke ett kapitell i én eneste lærebok. Jeg sikler når jeg sover og sover mer på feil side av midnatt og mindre på riktig side av sengen. Jeg sover over dynen, jeg sover under dynen, jeg sover under to dyner mens jeg febrilsk forøsker å finne tilbake til det taktfaste døgnet som svever rundt meg i et hundretalls biter. 

Jeg presser meg inn i den siste rene trusen jeg har, sover i to dager til før jeg skrur på vannet og lar de siste ukene forsvinne ned i sluket sammen med tårene, sammen med selvmedlidenheten, sammen med skallet av misantropi jeg så bastant nekter å kvitte meg med før jeg selv er helt klar. 

Og så har ukene gått, regnet har lagt seg og jeg har overlevd.