I det havet slukte solen og dagen gikk ned i vest kastet seks sommeryre tenåringshoder lange skygger i cabincruiseren som lå i en helhetlig ro på sin utpekte plass.
I ny og ne løftet en av dem en flaske med Bonzara la Barbera til salte lepper, og det surklet varmt i flaskehalsen før flasken fortsatte videre, sendt mellom solbrune hender med livet under neglene.
Det klirret i glassflaske mot klokker og ringer, det skvulpet i føtter som plasket i det lunefulle havet, dinglende over kanten, uten anelse om hva som befant seg under oss.
Akkurat nå lever jeg både litt i og litt utenpå kroppen min, mest i.
Smertefullt og grufullt deilig tilstede i mitt eget liv og mine egne handlinger.
Jeg kjenner det friske saltvannet med mysterier fra en annen verden gjennom hver eneste nervecelle,
jeg kjenner den lune vinden som bærer løfter om en enda bedre morgendag i hvert eneste hårstrå
og jeg kjenner drømmene mine løfte meg som om jeg hang i vaiere, svevende over scenen der livet utspiller seg.
På scenen er det eneste stedet vi er helt ærlige. Vi har våre roller til enhver tid ellers også, men på scenen er det eneste stedet vi er ærlige om å lyve.
Disse ukene er jeg ærlig om å lyve, disse to ukene mellom hvite trehus omgitt av rosebusker og bittesmå gressplener med solstoler og tujahekker 2 meter høye som gir innbyggerne i den lille hyttebyen det nødvendigste av privatliv.
Disse ukene er jeg med mennesker jeg ser 2 uker i året og vi er en uslåelig gruppe jenter som griper livet ved strupen uten å se seg tilbake.
Nå skal vi kveldsbade og la alle bekymringer drukne i det uante.
Snakkes.
Hun sitter i sanden med nakken krummet og armene om de solbrune knærne med små arr fra barndommen som om ikke så mange år skulle slippe tak i henne og tilhøre hennes fortid som stadig blir lengre. Hun graver føttene ned i den kveldsvarme sanden med tærne og ser på det duvende hodet hans der han taktfast kråler seg ut mot flytebryggen. Over hodet hennes sirkler måker med skrik som om de prøver å gjengi en hel verdens klagerop for det ene landet som klager mest. En sval vind blåser liv i det mørkeblonde håret hennes, og den hvite blondetoppen blafrer med kastene. Hun pakker seg inn i sommerjakken og lytter etter stillheten. Fra en hytte et eller annet sted i den tettbygde lille sørlandshyttebyen innerst i kilen triller lette jazztoner som fra en megafon. Saksofon- og pianomelodier om hverandre stiger opp fra de hvite trehyttene med vingeslag så lette og så glade at båtene som ligger fortøyet på båtplassene sine ikke kan annet enn å vugge med.
Solen kaster sine siste stråler over hyttetakene og treffer de grønne trekronene på andre siden av vannet med et lettet sukk etter en lang dag. På stranden skyller mørkeblå bølger inn nye skjell for barna som kommer dagen etter. Deretter trekker dragsuget dagen ut av kroppen hennes og ut på dypet der ute, og igjen sitter en ettersmak av jordbær og rosévin og ville bringebær.
Den magre ryggen hans bryter overflaten der ute, gutteaktig stuper han ut i havet, ned i blekksprutens hage, med hendene i skulderbredde og beina avslappet strukket ut fra kroppen. Etter en liten evighet bryter han overflaten igjen, håret klistret til pannen i en lugg som får han til å se ut som et barn igjen.
Han smiler og hun ler, og langt der ute ler sommerkvelden sammen med henne.
(Jeg vet at det er så mye sommer for tiden, men sommeren er den tiden jeg føler meg mest tilstede i min egen kropp og i mitt eget liv og det vil jeg utnytte og jeg håper dere ikke hater det.)
Jeg tror at vi som individer i den sosiale grisebinge får en viss kvote med sykdommer og lidelser vi kan ha.
Ikke med tanke på den fysiske muligheten for parallell eksistens av sykdom i kroppene våre, men med tanke på troverdigheten vår. Overskrider vi denne grensen av sykdommer slutter de fleste å tro på oss, og vi blir stemplet gjennom asfalten som oppmerksomhetssyke, sympatisyke selvmedlidende stoffdyr av øverste hylle på et tivoli der blinkende lys og spinnende farger roper SE PÅ MEG i munnen på hverandre i evig konflikt.
På noen av de utstoppede dyrene i giftige farger som preger premiehyllene kan du se tydelige defekter, manglende bein, armer, bandasjer og slanger. Men på alle de andre ser du absolutt ingenting. Ikke en rift i pelsen eller en flekk på snuten. Bare om du stirrer dypt inn i glassøynene kan du se små glimt av sykehussengers fotender og leger som snakker lavt med foreldre med alvorlige rynker og beklagende øyne. Og begraver du nesen i pelsen kan du lukte den desperate blandingen av tårer og sterilt sengetøy og linoleum, og legger du øret mot magen hører du suset av håp som forsvinner og skjebner som bestemmes og stier som tegnes ned på kart med sprittusj. Du kan se enslige bilder på lyse gipsvegger.
Gipsvegger som har bevitnet det fulle spekter av livets stadier.
- I hyppige tilfeller får pasienter i din situasjon problemer i hjemmet etter sykehusopphold av denne lengden. - Ikke faen. - Vi kommer til å utsette deg for lyder du vil møte på utenfor de neste dagene. - Sikkert.
Etter en evighet gitt innen et antall dager reiser jeg meg fra sykehussengen og samler sammen restene av selvbildet og selvrespekten og verdifølelse og krymper meg i bilen hjem mens gleden klapper i hendene for meg. Jeg klarer ikke ta del i gledens glede, i frykt for at jeg feirer for tidlig.
Denne uken har vært en sånn uke som aldri må få lov til å bli liggende og duve under overflaten. En sånn uke som gjør deg tom, tom for alt i en ukes tid. Klokken 12 i dag, 18.juli la jeg armene om nakken på mamma og kjente lukten av håret hennes igjen, enda ikke helt klar over hvor sliten jeg er. Det siste døgnet har jeg sovet til sammen 40 minutter. I bilen fløt likevel historiene ut av meg og jeg passet på å ikke fortelle at jeg og et par andre av de eldre drakk litt siste kveld sånn for spenningens skyld og jeg passer på å fotelle at jeg gjorde alle øvelsene mine som jeg ikke gjorde og jeg er lys våken helt til vi svinger inn på parkeringsplassen til vår lille sørlandskrok med hvite trehus med røde tak og jeg sovner.
Nå sitter jeg ute i skyggen under et tre og hører på jazz og hører små gledesskrik fra barna som lever sine liv på de andre sidene av hekkene som omgir vår lille hageflekk. Drømmer tilbake til tiden den minste lille ting kunne glede en så en skrek av full hals, drikker litt cola og spiser litt friskis. Stenger ute alle andre en liten stund, er bare meg.
8 jenter, av totalt 60 badmintonspillende ungdommer på alt fra 20 til 7 år, prakket inn på rom 5 i internatet i kjelleren på Badmintonsenteret i Kristiansand. 8 jenter fra forskjellige kanter av Norge med helt forskjellige historier som likevel kjenner hverandre godt nok til å felle en tåre i slutten av uken.
Mellom treninger i den sommerklamme hallen og pastasalater i kafeteriaen som er nesten like klam er det fridag og grillfest og vi klemmer med gamle venner og ler oss støle i magen med nye venner og synger og danser og snakker til langt over leggetid. Jeg er eldst på rommet og forteller de andre om videregående og alkohol og dagene flyter inn i hverandre og jeg ligger på en tjukkas i hallen og ser på de andre gjøre det jeg aller helst vil. Treningsleir uten mulighet til å trene er tøft.
Vi går på butikken i sportssokker og adidasslippers og kjøper litervis med sjokolademelk og tyggis og juice og bær, vi snakker om sex og homofili og leker nødt eller sannhet og kysser den kjekkeste gutten på kinnet og twerker på veggen og når mørket faller på smyger vi opp i køyesengene våre og fniser og småmobber hun som alle vet liker han men som nekter å innrømme det. Alt er som på leirskolen, og siste kvelden er det om å gjøre å ikke sovne. Overtrøtte barn på 12 år løper rundt med volleyballer og godteriposer og nødt eller sannhet blir til flasketuten peker på og alle må kysse på kinnet og noen må kysse på munnen og plutselig er alle 12 år igjen og vi har hele livet foran oss.
Trenerne har vært på byen og kommer småfulle tilbake til hallen i 3-tiden. Vi drar dem med oss ut og klatrer opp på barnehagetaket like ved hallen der vi drikker cider og redbull og ser på at solen sakte stiger mens luften raskt ble kjøligere og himmelen står med ett i stil til havet som trekker strandlinjen til seg der ute og vi dras med ut i dragsuget som er øyeblikket. Tiden står endelig stille.
Skillet mellom natt og dag renner vekk, ut i sengetøyet, sammen med meg.
Inn i de stilleste nattetimer vender jeg dynen min et utall ganger,
Under meg er det klamt og vått og sansene mine fordamper og stiger til taket og jeg vrenger av meg tskjorten. Skulle vel helst ikke sovet med dyne, men uten dyne føler jeg meg så sårbar, som om alle i verden kan komme ned kjellertrappen og se meg ligge der. Og det vil jeg jo ikke.
Den kvelden hadde jeg kommet i et sprang fra Danmark, hos pensjonister med dype lattere som hadde vært med på så uendelig mye, og neste kveld skulle vi reise til sørlandet for 3 uker. På treningsleir, omgitt av TENÅRINGER i en uke. Så skal det bare være familie i 2 uker et stille sted i kanten av kragerø.
Denne sommeren har jeg ikke hatt tid til å bare være meg. Denne sommeren har jeg ikke hatt tid til å bare eksistere, ikke så mye som i en halv dag. Jeg er spent på om jeg møter på skolen til høsten med mer eller mindre energi, om mitt introverte selv vil overta så snart det renner over, og jeg vil forlange å få være med meg selv på tomannshånd og vi skal sitte inne på rommet mitt, meg og meg selv og snakke om alt vi ikke har fått tid til å resonnere over denne sommeren og alt som har hendt. Og vi skal sove litt for lite på riktig side av midnatt og litt for mye på feil side av midnatt og vi skal se så mange filmer og vi trenger ikke si noe til hverandre på en uke, for vi kan snakke sammen når det er ytterst nødvendig, men ellers er vi bare der, eksisterer på utsiden av tiden, men samtidig går tiden smertefullt fort.
Jeg vil bare være barn igjen, at du er barn er en god unnskyldning for å gjøre ting som å gråte høyt foran mange mennesker, si ting du har på hjertet uten noen form for skam, pelle seg i nesen. Dere vet, slike essenielle ting du skulle ønske du kunne gjøre uten at andre så på deg som et udskudd. Ugress.
Nei, et kunnskapsløst barn vil jeg være, for med kunnskap kommer last og den lasten vil jeg ikke vite av lenger.
Dagen etter jeg kom hjem fra Spania satte jeg meg på flyet med farmor fra Bergen som jeg kaller Famma og som begynner å bli dement men som vi ikke får til å teste seg for hun mener selv at hun ikke er glemsk i det hele tatt, og bestefar Ole, en sjømann fra Trondheim med en trønders meninger og en sjømanns tatoveringer.
Bestefar Ole er egentlig ikke min bestefar men han var gift med farmor fra lenge før jeg var født så han er nå det nærmeste jeg kommer.
Jeg stilte trøtt og egentlig ganske forbanna på togstasjonen klokken 7 med en bag over skulderen, og ekstrem ambivalens til det som nå skulle skje.
København er en by jeg har villet se og smake og oppleve siden Julie så levende beskrev den på sin blogg. Samtidig skulle jeg tilbringe all tid (trodde jeg) med Famma og Ole, en duo du skal ha litt energi for å holde tritt med.
Det viste seg etter en times flytur og en times etterlengtet søvn at vi skulle bo hos Mossen og Torben i Gentofte, verdens koseligste mennesker med verdens koseligste lille store hus med roser og rhododendroner og et års forbruk av vin stuet bort i en vinkjeller ett eller annet sted i det lille store huset.
Mossen er Fammas bestevenninne fra realskolen, eller ungdomsskolen kan du si, og Torben er da hennes mann.
Ikke bare var det oss som skulle bo der heller, men et annet pensjonistvennepar fullendte kretsen, han med cigarer som luktet satans aske, og hun med sigaretter som luktet blomster i forhold.
Den kvelden kom Mossen og Torbens to sønner på mine foreldres alder, Bo og Stig med representative partnere og en baby på 9 dager og en gutt på 3 og et halvt og de satt i hagen alle mann og drakk vin og spiste grillmat og alle snakket dansk eller bergensk og jeg snakket bergensk, men sa ja og takk på dansk for det var ikke så vanskelig. Og jeg spilte fotball barbeint med en gutt på 3 og et halvt og en mann på nesten førti i jesussandaler og med langt hår og roskildebånd rundt håndleddet og han fortalte meg historier derfra og jeg lyttet og vi snakket om beatles og de sjenket meg rosévin og blunket og jeg prøvde å skjule at jeg hadde drukket det før men bestefar bare lo og sa "Nå, dette er no anna enn vinen til 99kroner du drikker på fest hva?" og jeg smilte skjevt og nikket og stakk nesen i vinklasset. Danmarksnatten kom med vinden og pakket oss inn i en sval favn og Torben trakk stadig nye vinflasker ut av ermet og klokken tikket mot halv elleve da Bo og Stig og følget forsvant og Mossen hentet moreller til meg og verden stilnet og vi satt med ulltepper og jeg så glimt av pensjonistlivet og likte det jeg så.
Neste morgen pakket det tredje venneparet vinflasker fra Chateau de Haux ned i gummistøvlene hennes og satte seg i bilen og skulle ta ferge og kjøre bil til Bergen og vi pakket danske kroner og vannflasker og tok bussen i snaue 20 min til Nørrebro stasjon (?) og Famma ville vise meg strøget og der ble vi, og jeg viste Famma en ny verden av butikker med Urban Outfitters, og hun klappet i hendene over alle de snåle tingene der inne og kjøpte en listebok til meg der jeg skal fylle ut lister som feks filmer å se, ting å gjøre som pensjonist etc. Jeg kjøpte en sånn bukse jeg er usikker på om jeg kommer til å tørre å gå med på skolen, og vi tok kanalrundfarten og putret forbi Christiania og Famma prikket i meg og sa "der bor det hippier og kunstnere og uteliggere", som om det liksom var en kategori. Så putret vi videre og vi fikk høre masse spennende om byen som lignet på Amsterdam (syns hele danmark minnet om Nederland) og vi passet oss for lave broer og holdt armer og bein inne i vognen under hele turen.
Så spiste vi mat på en stille liten restaurant i en av Strøgets sidegater som het LilleApoteket og jeg spiste Apotekersandwich og undret fælt da kelneren spurte om det skulle være 3 eller 2 glass til vinflasken og bestefar sa 2 og kelneren ikke ba meg si hvor gammel jeg var engang og Famma la en finger mot leppene og jeg nikket lurt. Utenfor trillet sykkel etter sykkel forbi og på alle stod det Chaplin Cycles eller noe lignende og i et vindu i en bygård hang en ung jente ut vasken og solen stod midt på himmelen og alt var fint og flott.
Den kvelden satt vi ikke like lenge ute, men vi fortalte og diskuterte og jeg fortalte om ungdommer på min gamle ungdomsskole som hadde endret profilbilde på facebook til en israelsk flagg med kryss over og underteksten "Fuck Israel og alle som støtter dem!" og de huffet seg og sukket og så fortalte de meg om 70-tallet og 60-tallet og jeg fulgte ivrig med og nok en gang svøpte den danske vinden den danske lille byen inn i et slør av sommer og rosebusker og jeg døste av der jeg satt i hagestolen og vinflaskene forsvant og jeg gløttet på øynene igjen og så snakket vi med lune stemmer om Amalie Skram og Hamsun. På et punkt gikk solen ned på ordentlig og vi la oss og dagen forsvant med smaken av moreller, jordbær og rødvin.
Så dro jeg hjem, alene, med fly, på Kastrup. Alene i folkemassene som stelte seg i kø på starbucks og fløt avsted og jeg fant en rolig gate et sted og satte meg der med en bok og ventet til jeg kunne gå til gaten MIN og sette meg der. Jeg må ha mistet mistet boardingpasset mitt, for et tyskt ektepar kom bort til meg og spurte hva jeg het og før jeg fikk svart svarte de selv og stakk et boardingpass som det stod Magelssen/Victoria og jeg bukket og neide og prøvde i takknemlighetens overveldelse å virkelig uttrykke min takknemlighet men det ble med et gebrokkent Danke Sjøn også løp jeg, jeg løp hjem til Norge og sprang over havet og landet på andre siden og der stod mamma med en rød L på hvit plate også kjørte jeg meg selv hjem i sengen min, for fy fasan så voksen jeg er nå.
Med lydisolerende høretelefoner sitter jeg med pannen klistret til vinduet jeg alltid har hatt litt lyst til å knuse, men jeg vet det ikke hadde gått, så det blir med ønsket.
I det fjerne gråter et barn, et spebarn. Jeg snur hodet vekk fra eventyrlandet som svever forbi og er ikke lenger alene. Jeg letter litt på den høyre øreklokken og lydene velter inn og trykker brystkassen ned i fanget og jeg forsegler meg inne i en stillhet sluttet av Sonys lydisolerende og jazz-listen min på spotify og sammen er de uslåelige.
Jeg klistrer pannen til ruta igjen og pusten min synliggjøres på innsiden av glasset som ikke er glass og jeg stirrer på landskapet som velter forbi på utsiden av glasset som ikke er glass og vi glir av gårde.
På håndleddet har jeg et blått plastikkarmbånd fra hotellet, all-inclusivebevis. Et slags plastbevis på at jeg var litt viktigere enn de andre, som måtte betale for colaen i baren og lunsjen og middagen i kantina som minnet mer om en studentkantine enn noe annet.
lol liksom.
En litt for glad flyvertinne kommer vuggende med vogna og jeg får smoothie og chips og wasa knekkebrød og jeg hører ikke engang meg selv tygge og jeg liker det.
I 4 timer sitter jeg med pannen mot vinduet og ser ned på skyene som stenger sollyset ute og jeg tenker helt på ordentlig at om jeg hadde knust vinduet og hoppet ned på skyene hadde jeg landet som på masse puter og så hadde en mann med kattehale og dragevinger tatt hånd om meg.
Jeg kunne jo skrevet masse om hva vi gjorde denne uken i spania men vi gjorde virkelig ingenting.
Lillebror ble matforgiftet 6. dag og jeg ble brun og litt rosa og badevakten ved bassenget var kjekk men han enset ikke meg, etc.
Nå skal jeg lese beredskapsplan og pakke og regne bort i selvmedlidenhet og ensomhet.
