På kvelder som denne

På kvelder som denne ligger hele verden som en massiv tyngde på brystet mitt.
Og jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste men jeg skriker. Jeg får ikke puste men jeg bruker det siste utpustet på å skrike.
Jeg skriker etter hjelp og veiver med armene for å holde ansiktet over vannflaten mens jeg desperat gisper etter luft. Verden fjernes fra brystet mitt og jeg reiser meg igjen. Jeg blir stående og stange mot vegger av latter, vegger av groteske glis som oser av alkohol og overfladiske verdier, vegger av venner som ikke slipper meg gjennom. Jeg dukker under de brølende glisene og styrter ut i novembernatten, det er første november, og mens orgien av lyder presser seg gjennom ørekanalene mine lurer jeg på om ikke første november 2014 skal bli min siste novemberdag, om ikke første dagen i november skal bli min siste dag i livet.