Sliten

Dette blir et innlegg av typen irritert.

Dagen i dag kan summeres i en ubehagelig tur med trinnet opp på en liten topp som ikke er så liten likevel, besøk av kompis aka. time will tell (det var hyggelig da), og sist men ikke minst speidermøte for småunger. Mamma er leder, så det hender jeg må steppe inn om hun er alene på møtet.
Jeg hater barn, bare så det er klart. Ikke hat, kanskje, men det er virkelig ikke langt unna. Spesielt når det er snakk om type 4.klassinger som enda ikke er fullstendig i stand til å gå på do uten å gjøre fra seg på gulvet.

Det stemmer, når møtet var ferdig fant vi ut at en av ungene (som forøvrig har både ADHD og diverse sosialhemninger) hadde tisset over hele dogulvet. Derfor måtte jeg (jeg meldte meg fordi mamma var mildt sagt frustrert) vaske hele doen. Gud jeg misliker barn.

I skrivende stund dreper føttene mine meg. Voksesmerter, bare uten endring av høyde, fantastisk fenomen.
Tydelig at mye gåing på en dag ikke egner seg, noe jeg egentlig vet.


Sånn helt ellers er ting litt opp og ned. Forhold skal defineres, man kan ikke lenger bare la seg drive med og la ting utvikle seg. Man må bekrefte eller avkrefte allerede etter en uke. I hvertfall er det for det meste slike jeg roter meg borti. To uker går, og plutselig spør han meg hva jeg vil, hvor jeg ser forholdet vårt, hvor vi står. Tre uker går, jeg er på fest, han ringer kontinuerlig.

Nå skal jeg skrive brev til fadderbarnet vårt i Sri Lanka, Vinodani. Vi får kort hver andre måned fylt med takknemlighet og velsignelser, på tide å gi tilbake.