Hjem

Med lydisolerende høretelefoner sitter jeg med pannen klistret til vinduet jeg alltid har hatt litt lyst til å knuse, men jeg vet det ikke hadde gått, så det blir med ønsket.
I det fjerne gråter et barn, et spebarn. Jeg snur hodet vekk fra eventyrlandet som svever forbi og er ikke lenger alene. Jeg letter litt på den høyre øreklokken og lydene velter inn og trykker brystkassen ned i fanget og jeg forsegler meg inne i en stillhet sluttet av Sonys lydisolerende og jazz-listen min på spotify og sammen er de uslåelige.
Jeg klistrer pannen til ruta igjen og pusten min synliggjøres på innsiden av glasset som ikke er glass og jeg stirrer på landskapet som velter forbi på utsiden av glasset som ikke er glass og vi glir av gårde.

På håndleddet har jeg et blått plastikkarmbånd fra hotellet, all-inclusivebevis. Et slags plastbevis på at jeg var litt viktigere enn de andre, som måtte betale for colaen i baren og lunsjen og middagen i kantina som minnet mer om en studentkantine enn noe annet.
lol liksom.

En litt for glad flyvertinne kommer vuggende med vogna og jeg får smoothie og chips og wasa knekkebrød og jeg hører ikke engang meg selv tygge og jeg liker det.
I 4 timer sitter jeg med pannen mot vinduet og ser ned på skyene som stenger sollyset ute og jeg tenker helt på ordentlig at om jeg hadde knust vinduet og hoppet ned på skyene hadde jeg landet som på masse puter og så hadde en mann med kattehale og dragevinger tatt hånd om meg.

Jeg kunne jo skrevet masse om hva vi gjorde denne uken i spania men vi gjorde virkelig ingenting.
Lillebror ble matforgiftet 6. dag og jeg ble brun og litt rosa og badevakten ved bassenget var kjekk men han enset ikke meg, etc.
Nå skal jeg lese beredskapsplan og pakke og regne bort i selvmedlidenhet og ensomhet.