Ettersmak av jordbær

Hun sitter i sanden med nakken krummet og armene om de solbrune knærne med små arr fra barndommen som om ikke så mange år skulle slippe tak i henne og tilhøre hennes fortid som stadig blir lengre. Hun graver føttene ned i den kveldsvarme sanden med tærne og ser på det duvende hodet hans der han taktfast kråler seg ut mot flytebryggen. Over hodet hennes sirkler måker med skrik som om de prøver å gjengi en hel verdens klagerop for det ene landet som klager mest. En sval vind blåser liv i det mørkeblonde håret hennes, og den hvite blondetoppen blafrer med kastene. Hun pakker seg inn i sommerjakken og lytter etter stillheten. Fra en hytte et eller annet sted i den tettbygde lille sørlandshyttebyen innerst i kilen triller lette jazztoner som fra en megafon. Saksofon- og pianomelodier om hverandre stiger opp fra de hvite trehyttene med vingeslag så lette og så glade at båtene som ligger fortøyet på båtplassene sine ikke kan annet enn å vugge med.

Solen kaster sine siste stråler over hyttetakene og treffer de grønne trekronene på andre siden av vannet med et lettet sukk etter en lang dag. På stranden skyller mørkeblå bølger inn nye skjell for barna som kommer dagen etter. Deretter trekker dragsuget dagen ut av kroppen hennes og ut på dypet der ute, og igjen sitter en ettersmak av jordbær og rosévin og ville bringebær.
Den magre ryggen hans bryter overflaten der ute, gutteaktig stuper han ut i havet, ned i blekksprutens hage, med hendene i skulderbredde og beina avslappet strukket ut fra kroppen. Etter en liten evighet bryter han overflaten igjen, håret klistret til pannen i en lugg som får han til å se ut som et barn igjen.
Han smiler og hun ler, og langt der ute ler sommerkvelden sammen med henne.

(Jeg vet at det er så mye sommer for tiden, men sommeren er den tiden jeg føler meg mest tilstede i min egen kropp og i mitt eget liv og det vil jeg utnytte og jeg håper dere ikke hater det.)