Fine ting?

Norsklæreren min hevder at hun gikk inn i mild depresjon etter å ha lest tentamensoppgaven min i 2012. For meg betyr det bare at jeg oppnår det jeg ønsker med tekstene mine.
Mamma mener at jeg ikke lar de fine tingene komme frem når jeg uttrykker meg. For noe bullshit egentlig.

Jeg vil ikke karakterisere hverken tekstene eller bildene jeg tegner og maler som spesielt makabre. Men de er ikke lystige. Sjeldent lystige. Og det er jo ikke fordi jeg ikke er glad, for det er jeg jo ganske ofte.
Det handler om hva jeg trenger å få utløp for. Ikkesant.

Om du ser en valp, en veldig søt valp som blir påkjørt er det ikke det faktum at valpen var søt du trenger å få utløp for. Om du bare ser en veldig søt valp som leker med eieren sin, da er det mye mulig et behov for å uttrykke hvor søt valpen var som tynger mest.
Vi uttrykker oss sterkest om det som gjør inntrykk på oss. Og for meg er det det som ikke er så blomstereng og turkist hav. Om sommeren er det kanskje det, fordi da forsvinner avtrykkene etter det negative raskere ned i jordbærkurver og iskremskåler. Men om høsten er det ingenting som kan dekke over sporene etter død. Snøen kommer jo etterhvert, og det hjelper, men helt til da ligger all døden rundt deg på alle kanter. Og for noen er det dette som gjør inntrykk. Ikke kopper med kakao og varme gensere.