Sinte barn og bitre tenåringer.

Jeg skulle ønske jeg ble omtalt som solstråler.
Sånn, når mamma og pappa gråter over kisten min i kirken en ettermiddag fordi jeg er ganske sikker på at jeg går før dem vil jeg at noen skal dunke en finger mot en støvete mikrofon på en prekestol og si at jeg lyste opp noens dag. At smilet mitt hvisket et løfte om at alt skulle gå bra etc etc etc.
Men hvordan kan jeg love noen noe sånt om jeg ikke for så mye som et øyeblikk tror på det selv.