12-18

Denne uken har vært en sånn uke som aldri må få lov til å bli liggende og duve under overflaten. En sånn uke som gjør deg tom, tom for alt i en ukes tid. Klokken 12 i dag, 18.juli la jeg armene om nakken på mamma og kjente lukten av håret hennes igjen, enda ikke helt klar over hvor sliten jeg er. Det siste døgnet har jeg sovet til sammen 40 minutter. I bilen fløt likevel historiene ut av meg og jeg passet på å ikke fortelle at jeg og et par andre av de eldre drakk litt siste kveld sånn for spenningens skyld og jeg passer på å fotelle at jeg gjorde alle øvelsene mine som jeg ikke gjorde og jeg er lys våken helt til vi svinger inn på parkeringsplassen til vår lille sørlandskrok med hvite trehus med røde tak og jeg sovner.
Nå sitter jeg ute i skyggen under et tre og hører på jazz og hører små gledesskrik fra barna som lever sine liv på de andre sidene av hekkene som omgir vår lille hageflekk. Drømmer tilbake til tiden den minste lille ting kunne glede en så en skrek av full hals, drikker litt cola og spiser litt friskis. Stenger ute alle andre en liten stund, er bare meg.

8 jenter, av totalt 60 badmintonspillende ungdommer på alt fra 20 til 7 år, prakket inn på rom 5 i internatet i kjelleren på Badmintonsenteret i Kristiansand. 8 jenter fra forskjellige kanter av Norge med helt forskjellige historier som likevel kjenner hverandre godt nok til å felle en tåre i slutten av uken.
Mellom treninger i den sommerklamme hallen og pastasalater i kafeteriaen som er nesten like klam er det fridag og grillfest og vi klemmer med gamle venner og ler oss støle i magen med nye venner og synger og danser og snakker til langt over leggetid. Jeg er eldst på rommet og forteller de andre om videregående og alkohol og dagene flyter inn i hverandre og jeg ligger på en tjukkas i hallen og ser på de andre gjøre det jeg aller helst vil. Treningsleir uten mulighet til å trene er tøft.

Vi går på butikken i sportssokker og adidasslippers og kjøper litervis med sjokolademelk og tyggis og juice og bær, vi snakker om sex og homofili og leker nødt eller sannhet og kysser den kjekkeste gutten på kinnet og twerker på veggen og når mørket faller på smyger vi opp i køyesengene våre og fniser og småmobber hun som alle vet liker han men som nekter å innrømme det. Alt er som på leirskolen, og siste kvelden er det om å gjøre å ikke sovne. Overtrøtte barn på 12 år løper rundt med volleyballer og godteriposer og nødt eller sannhet blir til flasketuten peker på og alle må kysse på kinnet og noen må kysse på munnen og plutselig er alle 12 år igjen og vi har hele livet foran oss.

Trenerne har vært på byen og kommer småfulle tilbake til hallen i 3-tiden. Vi drar dem med oss ut og klatrer opp på barnehagetaket like ved hallen der vi drikker cider og redbull og ser på at solen sakte stiger mens luften raskt ble kjøligere og himmelen står med ett i stil til havet som trekker strandlinjen til seg der ute og vi dras med ut i dragsuget som er øyeblikket. Tiden står endelig stille.