Blikkfang

Du vet når du går gjennom kjellerboden
eller skuffene på kontoret til pappa
eller hyllene på loftet.

Også plutselig treffer nysgerrige øyne en ekse, en bok, en plate eller et lite skrin.
Det trenger ikke være noe ved akkurat den som fanger blikket ditt, den bare gjør det. Du bare vet at du har funnet ett eller annet.

I følge filmer er det sånn med kjærlighet og. Men om det er sånn, føler jeg heller at jeg desperat og naiv gjennomsøker hver eneste eske, snur hvert eneste bilde, trekker ut hver eneste plate.

Stjerner

Å gå 3 timer lang tur midt på natten er kaldt og ganske skummelt. Men jeg er ikke mørkeredd lenger.

Jeg husker ikke

Det er et tomrom i hukommelsen min en periode i 8.klasse, og litt i 9.
Det finnes ikke et eneste bilde, det finnes ikke et eneste videoklipp på hverken min eller noen andres pcer. Jeg har ingen minner fra hvordan jeg så ut, hvordan jeg oppførte meg, hva jeg gjorde, hvordan jeg gjorde det på skolen, ingenting. Jeg vet bare at mange sier jeg ikke spiste skolematen min. Jeg vet at i nattbordet mitt er det skrapt inn ord med en passer. Men de er malt over nå så jeg klarer ikke lese det. Jeg husker ikke hva det står, eller når jeg skrev det. Men jeg vet at det fikk mamma til å gråte.

Nostalgi

Jeg drikker sånn cleanse-te fra twinings. Ikke fordi det er sånn cleanse-te men fordi den er skikkelig god.
No urtegreier, prima.
I det siste har jeg sett så mye skins at jeg kjenner sug etter sigaretter selv om jeg ikke røyker.
Ved siden av meg på sofaen ligger Soga om Gunnlaug Ormstunge. Vi skal analyser den i norsken til etter høstferien en gang, og jeg har kommet til side 12. Jeg skal også analysere Popsongar av Frode Grytten. Om noen av dere har lest den og har lyst til å komme med noen gode ideer, please do. Jeg har faktisk kraftig mye jeg skal gjøre til etter høstferien. Siden jeg er meg gadd jeg likevel ikke bruke de 5 minuttene ekstra ved skapet på fredag for å finne ut hvilke bøker jeg burde ta med meg hjem. Angret det sekundet jeg åpnet fronter i dag tidlig. Nå ja. Folk skal det nå bli av meg og.

Jeg hører på klassisk musikk for å roe hyperacusisen til tider, og fordi jeg liker knitringen fra den gamle Mozart-platen til mamma. Den tar meg tilbake til da jeg som barn sovnet til Minken Fosheims eventyr om Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij, Vivaldi og flere. Stemmen til audiopedagogen min er helt lik som Minken sin. Nostalgi.

Lættis

Jeg sitter for det aller meste nede på rommet mitt sammen med frode grytten og tegningene mine som ikke minner så mye om fantomteikningar og Lars Saabye Christensen og Beatles og The Rolling Stones og skulle ønske jeg bodde i Bergen.

En gang i blandt titter jeg oppom og sier hei til mamma og snakker om spansklæreren som nekter å forstå at lekser og hyperacusis ikke fungerer og lager meg mat. Jeg går egentlig bare opp og ut av rommet mitt for å lage meg mat. Evt bare spise mat. Som noen andre har laget til meg. Den maten smaker best.

Eller så trener jeg da, da går jeg også ut av rommet mitt, men så, når jeg kommer tilbake fra trening går jeg ned igjen.

Dagene går til nettopp det. Jeg trener, tegner og sover, også spiser jeg. Tydeligvis ikke nok, for jeg er kvalm hele tiden. Konstant kvalme ligger som en orm i magen på meg. Noen ganger åler ormen seg fartruende langt opp i halsen på meg, og jeg tror med ett jeg skal gi etter. Jeg gir ikke etter da.

22. oktober skal jeg til audiograf for å bestemme om jeg skal ha en ørepropp i øret hele tiden som skal sende hvitt støy inn i øret mitt eller ikke. Jeg håper litt på at jeg skal det.

Jeg orker ikke mer.

Trykk

I det veggene raser inn mot meg i voldsomme drag og jeg kjenner luften forlate lungene mine for det jeg tror skal bli siste gang står himmelen brått klar over meg. Skarp luft trenger inn gjennom nesen, ned i lungene, selv om jeg ikke puster. Selv om jeg tror jeg ikke puster.
Pultene i klasserommet tårner seg opp, skjelvende, faretruende, på randen til å velte over meg.

Ørene mine pulserer, verker, suger til seg hele verden og alle dens inntrykk.

Plutselig blir det stille, helt stille. Et øyeblikks stillhet. Veggene trekker ut igjen, taket lukker seg over meg og høstluften tromles ut av rommet.

Så løfter jeg hendene fra ørene og verden velter over meg på ny.

Jeg spør enda en gang

2 eller 3 sammen i grupper
elven av elever renner forbi meg
og jeg spør enda en gang
om jeg kan få jobbe alene.

Om å våge å gi slipp

Sånn på høsten går livet mitt, og alt jeg vil stable inn under denne vide paraply av et ord, fra å være veldig veldig veldig bra til å bli ganske ganske ganske dårlig.

Sånn nå på høsten kan jeg gå dager uten å skifte undertøy, uten å dusje, uten å spise. I perioder på uker av gangen drukner jeg meg i Kaizers og te og skittentøy som ikke blir båret ut på vaskerommet og jeg glemmer alle rutiner som tidligere har holdt timene i døgnet fastspent. Jeg tråkker hardt på bremsen, rutinene ryker, og alt som har fått tiden til å gå flyter ut i vektløs tilstand.

I perioder som slike ser jeg 30 timer med serier og filmer på 5 timer, jeg river malerier ned fra veggen, jeg dypper tepose på tepose i rykende vann og drømmer om hoppeslott. Hver natt legger jeg meg på en større haug med forsømmelser. Jeg pusser ikke tennene, følger ikke med i timene. 

Jeg drikker ikke 8 glass vann om dagen, jeg drikker ikke grønn te og jeg spiser ikke cottage cheese. Jeg spiser ikke cottage cheese ellers heller, for jeg liker ikke cottage cheese. Cottage cheese smaker utflod. Nei, jeg har ikke smakt utflod. 

Denne perioden trener jeg ikke én gang, jeg leser ikke ett kapitell i én eneste lærebok. Jeg sikler når jeg sover og sover mer på feil side av midnatt og mindre på riktig side av sengen. Jeg sover over dynen, jeg sover under dynen, jeg sover under to dyner mens jeg febrilsk forøsker å finne tilbake til det taktfaste døgnet som svever rundt meg i et hundretalls biter. 

Jeg presser meg inn i den siste rene trusen jeg har, sover i to dager til før jeg skrur på vannet og lar de siste ukene forsvinne ned i sluket sammen med tårene, sammen med selvmedlidenheten, sammen med skallet av misantropi jeg så bastant nekter å kvitte meg med før jeg selv er helt klar. 

Og så har ukene gått, regnet har lagt seg og jeg har overlevd. 

Jeg spyr støy

Introvert-ekstrovert er dessverre et fenomen veldig få på min alder (drittalder) kjenner til.
Det at noen faktisk stimuleres av eget selskap, av stillhet og av egen dyrkning er ganske utenkelig for generasjonen som aldri slutter å fistpumpe til offentlige personligheters groteske orgasmeutbrudd. Tenk det da, at noen faktisk kan UTVIKLE seg selv i STILLHET.
At der finnes individer med et behov for å få vokse som nettopp dette. At det finnes mennesker som IKKE digger det når man kjenner bassen lage ringer i magesyra, at det finnes personer der ute som ikke får totalt anfall av å ikke være med verdens beste jenter på lørdag kveld. Kan dere tro det.
Hvordan kan noen i det hele tatt mene at det å lytte til seg selv kan ha noe for seg.
Hvordan kan noen i det hele tatt mene at det å være ALENE kan ha noe for seg.
Alene liksom. Sånn helt. What.

Urovekkende mange klarer for eksempel ikke ha det komfortabelt dersom det er helt stille. Dessverre blir det helt stille ganske fort for dem, mens for oss som har det best når det er nettopp helt stille blir det aldri helt stille. Aldri.
Vi fôres med lyder konstant hele tiden. Til vi spyr.

Frosten om nettene

Mens vanndamp grasiøst steg fra tekoppen som lå ved satt ved siden av meg på gulvet lå jeg og tenkte på at det er lenge siden jeg vasket hybelen min.
Malingsflekker og hårstrå og hybelharer søker bolig på gulvet mitt og jeg liker det ikke.
Fra dreieskiva klorer nålen ut Paul McCartney mens vinylen bølger med rotasjonene.
I en vinflaske brenner et stearinlys som jeg i jakt på kreative vibber stappet ned i flasketuten.
I teppet jeg ligger på henger lukten av en som en gang var igjen,
en som var akkurat der, på det samme teppet, for bare noen minutter siden.

På andre siden av vindusruten har krystaller klistret seg til glasset og på innsiden av ruten, på vår side, der florerer død og tårer og hjelpesløshet. For en gang i løpet av tenårene vil det faktum at alle dør treffe deg så hardt i ansiktet at du ikke finner fotfeste lenger og kollapser i bakken med hendene for ansiktet.
En gang i løpet av tenårene vil du få en trang til å høre utelukkende på Kings Of Convenience og Gregory Alan Isakov og du gråter til frontalpannelappen verker av misantropiske muskelsammentrekninger. En gang i løpet av tenårene vil du garantert begynne å gråte fordi snapchat bruker 100 år på å starte og 3 forsøk på å ikke kræsje, og en gang i løpet av tenårene vil du få en ekstrem lengsel etter å krype ut av soveromsvinduet ditt og sette deg på en buss klokken 2 om natten med et mål for øyet: noe annerledes. Et klyp i armen, et slag i magen, noe som kan bringe løfter om at du enda lever.
Bare noe. Noe vil trekke deg ut av sengen din og ut på vandring mot overbevisning og frosten som dekker vindusruten på andre siden. For selv om du kan kjenne kulden gjennom glasset med arrete hender kan du aldri kjenne forstens ujevne dans med hender som strekker seg fra innsiden.

Puste tungt for første gang

Når noe forsvinner så langt bak at du nesten glemmer hvordan det er,
når du spiser salat til skolemat så mange ganger at du glemmer hvordan brødskiver smaker,
når du ikke lenger identifiserer deg med de samme rutinene og de samme tidene og de samme pustetakene.
De samme åndedrettene.

Når du plutselig finner deg selv pesende etter luft for første gang på lenge, med frydfull smerte i lungene og tunge bein som kjemper mot tyngdekraften.
Jeg skal spille kamper på lørdag, og jeg grugleder meg.
Så lenge jeg ikke belaster for mye og blir skadet igjen.. Blir jeg skadet igjen gir jeg opp.

Post-skolestart-nausea

Jeg er kvalm hele tiden, sånn konstant små-uggen i magen. Uggen er forsåvidt også et JÆVLIG stygt ord. Nesten like stygt som ordet pult. Som i bordet. faen.

Jeg får stipendpenger snart, også skal jeg klippe meg også skal jeg på shopping med mamma. Allikevel vil jeg virkelig bare sove til jeg kanskje våkner en dag i et helt annet liv. Helst fortsatt her i Norge siden vi skal være så sykt takknemlige for å bo her ogsånn.
Jeg vil bare legge meg til å sove, stå opp hver 8. time for å spise mat og drikke julebrus og tisse litt. Så skal jeg sove litt, mens soundtracket til Submarine harkes ut av vekkerklokkehøytalertingsten min mamma vant på radio en gang fordi mamma er veldig flink i allmennkunnskap. Jeg er ikke flink i allmennkunnskap. Akkurat nå er jeg ikke flink i noe, jeg er flink til å sove.
Det er noe da, men det har ikke så mye for seg. Og jeg sover ikke når jeg skal heller. Så det betyr vel at jeg ikke er flink til det heller. Åh.

Nå skal jeg brenne noen tegninger og telle dager til jeg begynner på glad-piller.
Natta.

Det er høst

snart 15 dager inn i høstsesongen
det er høst og jeg brenner stearinlys
det er høst og jeg går nesten aldri ut mer jeg drikker nesten aldri alkohol mer og jeg har kjøpt meg choker.
det er høst og jeg klarer ikke holde interessen rettet mot gutter i mer enn det som virker som et lite døgn.
det er høst og jeg venter på at stipendet mitt på de mektige 940 kronene skal komme ridende inn på kontoen min og redde meg fra fortapelsen. Jeg vil ha nye sko, jeg vil ha nye gensere og jeg trenger (!!!) nye svarte bukser. (Mine har fått hull på innsiden av låret.)
det er høst og om 5 dager begynner jeg på pillene mine og da skal jeg bli skikkelig glad en stund
det er høst og jeg hører på Queen
det er høst og jeg skal se Skins om igjen. Skins er en sånn serie som kan gjøre deg røyksugen uten å noen gang ha hatt en sigarett mellom leppene. Skins er en sånn serie som gjør noe med hodet ditt. Du blir gal.

det er høst og jeg vil forelske meg men jeg klarer ikke
jeg prøver, igjen og igjen, hehe player da
men det er jo ikke sånn det funker eller hva alle chickflicks i hele verden?

jeg vil

Jeg hadde egentlig lovet treneren min å komme på trening i dag. Jeg har hatt pause fra sporten i snart 3-4 måneder er jeg ganske sikker på, og gleden jeg får fra det forsvinner gradvis men hurtig.
Jeg bryr meg ikke mer om clearslag og kryssdropper og det mentale.
Istedenfor har jeg levert inn en av de 8 prosjektene til neste uke, tegnet litt, brent stearinlys og stokket om på papirene som flyter rundt både i og utenfor meg selv og alt jeg er.

Jeg er sliten, ganske lei og utrolig mett på tilværelsen som akkurat nå fyller dagene jeg helst skulle brukt på å fostre egenskapene i meg jeg ønsker meg. Jeg vil slutte på videregående, begynne på kunstskole, fylle kveldstimene med gitar og plater og dikt og bøker, ikke refleksjonsnotat på refleksjonsnotat med punkt på punkt, hvert nye likt det forrige, om gruppearbeid og arbeidsoppgaver.

Jeg vil brenne mer stearinlys, ligge mer på magen på gulvet, sitte mindre i en stol, høre mer på musikk jeg liker, høre mindre på musikk jeg ikke liker.
Jeg vil så gjerne slippe den konstante følelsen av en stor svart hund som holder meg tilbake fra å gjøre det hver celle i meg egentlig vil. Jeg vil stå på scenen med skuespillere fra hardanger dere aldri har hørt om. Ja, jeg går på teater alene på fredag kveld istedenfor å miste følelsen i tennene etter 4 øl og bruke pengene mine på ting jeg ikke vil bruke penger på. Jeg vil fordype meg i menneskelig kontakt med mennesker jeg trives rundt, forelske meg, kysse, stirre. Kanskje le.

Jeg stenger meg selv inne mellom permen i lærebøkene jeg trekker etter meg annenhver dag fra skolen, jeg gjemmer mine egne interesser så det som liksom skal bestemme hva jeg får gjøre senere skal få tre fram og ta all min tid.

Jeg vil ikke bare puste i takt med avsnittene i historieboken, jeg vil puste i takt med penselstrøk og gitarslag og flammenes dans fra veken. Jeg vil puste i takt med hjerteslag.

Bohemian Rapsody og Rubber Soul

På en madrass for 7 stykker
lå vi 8 ungdommer med natur for føttene og livet like under nesen
I en hytte i vestmarka et sted
en sånn en uten strøm
du vet, sånn med aggregat og nok strøm til å lyse opp kjøkkenet

der lå vi med høytaler og brioche og pipe og sang med til Queen og Beatles og Kaizers
dunket med fingrene på vinduskarmen som det skallet blodrød maling av og trakk livet ned i lungene med seige drag

Famlende med hendene i mørket fant vi hverandre ved trappen midt på natten fredag 29. august
Han lo og skarret lett på r-en og kalte han dust et par ganger
Så løp vi ut i natten med fjellstøvler og regnjakker og hørte atmosfæren gråte på hettene våre.