Gipsveggene som har sett det fullstendige livsløp.

Jeg tror at vi som individer i den sosiale grisebinge får en viss kvote med sykdommer og lidelser vi kan ha.
Ikke med tanke på den fysiske muligheten for parallell eksistens av sykdom i kroppene våre, men med tanke på troverdigheten vår. Overskrider vi denne grensen av sykdommer slutter de fleste å tro på oss, og vi blir stemplet gjennom asfalten som oppmerksomhetssyke, sympatisyke selvmedlidende stoffdyr av øverste hylle på et tivoli der blinkende lys og spinnende farger roper SE PÅ MEG i munnen på hverandre i evig konflikt.

På noen av de utstoppede dyrene i giftige farger som preger premiehyllene kan du se tydelige defekter, manglende bein, armer, bandasjer og slanger. Men på alle de andre ser du absolutt ingenting. Ikke en rift i pelsen eller en flekk på snuten. Bare om du stirrer dypt inn i glassøynene kan du se små glimt av sykehussengers fotender og leger som snakker lavt med foreldre med alvorlige rynker og beklagende øyne. Og begraver du nesen i pelsen kan du lukte den desperate blandingen av tårer og sterilt sengetøy og linoleum, og legger du øret mot magen hører du suset av håp som forsvinner og skjebner som bestemmes og stier som tegnes ned på kart med sprittusj. Du kan se enslige bilder på lyse gipsvegger.
Gipsvegger som har bevitnet det fulle spekter av livets stadier.

- I hyppige tilfeller får pasienter i din situasjon problemer i hjemmet etter sykehusopphold av denne lengden.
- Ikke faen.
- Vi kommer til å utsette deg for lyder du vil møte på utenfor de neste dagene.
- Sikkert. 

Etter en evighet gitt innen et antall dager reiser jeg meg fra sykehussengen og samler sammen restene av selvbildet og selvrespekten og verdifølelse og krymper meg i bilen hjem mens gleden klapper i hendene for meg. Jeg klarer ikke ta del i gledens glede, i frykt for at jeg feirer for tidlig.