Ingenting. Eksistens. Blodsukker lik null. Pustevansker, krampegråt, hyperacusis.
Mattetentamen i morgen.
onsdag 22. april 2015
tirsdag 21. april 2015
Orden?
I det siste har jeg gjort ting man kanskje vil forbinde med en som har orden på livet sitt. En som liksom vet veldig godt hvor alt skal være, hvor de selv skal være, i hvilken sammenheng de hører hjemme. Jeg vet ikke.
Likevel har jeg løpt masse. Sett ut som den friidrettsutøveren (lol, nei). I tillegg har jeg spist sunt og gått i dressbukser. Jeg liker dressbuksene mine. De er komfortable. Feels nice.
Som en slags motpol til dette ser rommet mitt kontinuerlig jævlig ut, og alle tankene mine er for langt unna meg til at jeg kan se dem tydelig. Jeg har skrevet meg tom på tentamener, drøftet sosiale medier og språkdebatt til ørene mine blør. I dag var det spansktentamen. Pustevansker, angstanfall og oppkast. Er det ikke fantastisk? Jeg har mistet all evne til å formulere meg. Skriver mer for hånd, trives med det.
Ukene smelter mer eller mindre sammen, fra tirsdag klokken ni på kvelden til mandag klokken syv på kvelden lever jeg foran meg selv, gleder meg bare til neste teaterøving, og når tirsdagens øving er ferdig teller jeg dager til mandagens.
Vi drar til Spania og Frankrike om en uke. Hele trinnet. Alle 66 drittungene. Jeg gleder meg. Må dessuten ha ny shorts, og jeg er på ingen måte i humør til å prøve shortser. Jeg gleder meg.
Har bare en tentamen igjen nå, siste matteprøven i mitt liv, trolig. Hvor sjukt er ikke det. Hadde siste spansktentamen i mitt liv i dag. Avsluttet på ingen måte med en sekser, men hva skal man gjøre når tentamenssituasjonen trigger alt av ryggsmerter, hyperacusis-angst og hodepine? Hva skal man gjøre.
Likevel har jeg løpt masse. Sett ut som den friidrettsutøveren (lol, nei). I tillegg har jeg spist sunt og gått i dressbukser. Jeg liker dressbuksene mine. De er komfortable. Feels nice.
Som en slags motpol til dette ser rommet mitt kontinuerlig jævlig ut, og alle tankene mine er for langt unna meg til at jeg kan se dem tydelig. Jeg har skrevet meg tom på tentamener, drøftet sosiale medier og språkdebatt til ørene mine blør. I dag var det spansktentamen. Pustevansker, angstanfall og oppkast. Er det ikke fantastisk? Jeg har mistet all evne til å formulere meg. Skriver mer for hånd, trives med det.
Ukene smelter mer eller mindre sammen, fra tirsdag klokken ni på kvelden til mandag klokken syv på kvelden lever jeg foran meg selv, gleder meg bare til neste teaterøving, og når tirsdagens øving er ferdig teller jeg dager til mandagens.
Vi drar til Spania og Frankrike om en uke. Hele trinnet. Alle 66 drittungene. Jeg gleder meg. Må dessuten ha ny shorts, og jeg er på ingen måte i humør til å prøve shortser. Jeg gleder meg.
Har bare en tentamen igjen nå, siste matteprøven i mitt liv, trolig. Hvor sjukt er ikke det. Hadde siste spansktentamen i mitt liv i dag. Avsluttet på ingen måte med en sekser, men hva skal man gjøre når tentamenssituasjonen trigger alt av ryggsmerter, hyperacusis-angst og hodepine? Hva skal man gjøre.
onsdag 15. april 2015
mandag 6. april 2015
Dikt på en mandag
La oss dra til en cabaña og drikke oss castaña.
that's poetry for y'all.
God natt.
that's poetry for y'all.
God natt.
fredag 3. april 2015
Kollaps i mars
[09.03.2015]
Jeg sovnet 18.35 etter å ha spist en hel pizza på egenhånd. Klokken 23.36 våknet jeg igjen, var tørst, varm og forvirret. Pannelappen verket og sendte dunkende smerter bakover mot nakkefestet, korsryggen klistret seg til lakenet. Jeg sendte melding til mamma som nettopp hadde lagt seg i etasjen over. Munnen tørr som papp, krampe i leggen. På puten min spredte det seg en flekk, blod. Jeg hadde sovet like lenge som jeg pleide å sove hver natt, og det var enda noen timer til jeg egentlig hadde planer om å legge meg denne kvelden.
Det var mørkt. Det var mørkt ute, det var mørkt inne. Mamma kom ned, jeg hørte skrittene hennes i trappen, forbi bokhyllene i gangen min, gjennom døren, inn i hybelen, inn til sengen min. Jeg løftet hånden, hun rakte meg en vannflaske og en ibux, tror jeg. Jeg drakk opp vannet, siterte meldinger mamma sendte til lærerne mine, jeg gjorde ikke lekser den kvelden, jeg kunne ikke fremføre dagen etter.
Jeg vrengte av meg klærne jeg hadde sovnet i, som jeg nå lå druknende i.
Mamma sukket, jeg sov. Klokken var 00.01 og jeg sov enda 7 timer den natten. Det blir 12 timer til sammen det. Mamma åpnet vinduet, vannet avokadosteinen som spiret på stabelen med utleste diktsamlinger.
Dette var rutine nå. En gang i uken, gjennomsnittlig. En gang i uken var det nok.
Og dagen etter var alt ok.
Jeg sovnet 18.35 etter å ha spist en hel pizza på egenhånd. Klokken 23.36 våknet jeg igjen, var tørst, varm og forvirret. Pannelappen verket og sendte dunkende smerter bakover mot nakkefestet, korsryggen klistret seg til lakenet. Jeg sendte melding til mamma som nettopp hadde lagt seg i etasjen over. Munnen tørr som papp, krampe i leggen. På puten min spredte det seg en flekk, blod. Jeg hadde sovet like lenge som jeg pleide å sove hver natt, og det var enda noen timer til jeg egentlig hadde planer om å legge meg denne kvelden.
Det var mørkt. Det var mørkt ute, det var mørkt inne. Mamma kom ned, jeg hørte skrittene hennes i trappen, forbi bokhyllene i gangen min, gjennom døren, inn i hybelen, inn til sengen min. Jeg løftet hånden, hun rakte meg en vannflaske og en ibux, tror jeg. Jeg drakk opp vannet, siterte meldinger mamma sendte til lærerne mine, jeg gjorde ikke lekser den kvelden, jeg kunne ikke fremføre dagen etter.
Jeg vrengte av meg klærne jeg hadde sovnet i, som jeg nå lå druknende i.
Mamma sukket, jeg sov. Klokken var 00.01 og jeg sov enda 7 timer den natten. Det blir 12 timer til sammen det. Mamma åpnet vinduet, vannet avokadosteinen som spiret på stabelen med utleste diktsamlinger.
Dette var rutine nå. En gang i uken, gjennomsnittlig. En gang i uken var det nok.
Og dagen etter var alt ok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
