Når noe forsvinner så langt bak at du nesten glemmer hvordan det er,
når du spiser salat til skolemat så mange ganger at du glemmer hvordan brødskiver smaker,
når du ikke lenger identifiserer deg med de samme rutinene og de samme tidene og de samme pustetakene.
De samme åndedrettene.
Når du plutselig finner deg selv pesende etter luft for første gang på lenge, med frydfull smerte i lungene og tunge bein som kjemper mot tyngdekraften.
Jeg skal spille kamper på lørdag, og jeg grugleder meg.
Så lenge jeg ikke belaster for mye og blir skadet igjen.. Blir jeg skadet igjen gir jeg opp.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:) :) :) :) :)