Jeg spyr støy

Introvert-ekstrovert er dessverre et fenomen veldig få på min alder (drittalder) kjenner til.
Det at noen faktisk stimuleres av eget selskap, av stillhet og av egen dyrkning er ganske utenkelig for generasjonen som aldri slutter å fistpumpe til offentlige personligheters groteske orgasmeutbrudd. Tenk det da, at noen faktisk kan UTVIKLE seg selv i STILLHET.
At der finnes individer med et behov for å få vokse som nettopp dette. At det finnes mennesker som IKKE digger det når man kjenner bassen lage ringer i magesyra, at det finnes personer der ute som ikke får totalt anfall av å ikke være med verdens beste jenter på lørdag kveld. Kan dere tro det.
Hvordan kan noen i det hele tatt mene at det å lytte til seg selv kan ha noe for seg.
Hvordan kan noen i det hele tatt mene at det å være ALENE kan ha noe for seg.
Alene liksom. Sånn helt. What.

Urovekkende mange klarer for eksempel ikke ha det komfortabelt dersom det er helt stille. Dessverre blir det helt stille ganske fort for dem, mens for oss som har det best når det er nettopp helt stille blir det aldri helt stille. Aldri.
Vi fôres med lyder konstant hele tiden. Til vi spyr.