Stjerner i taket

jeg skulle egentlig ha pakket,
jeg skulle egentlig spist kvelds
det er så mye jeg egentlig skulle ha gjort
som å trene eller ikke spise så mange brødskiver med nugatti.
istedet drar jeg på kino og gråter meg tørr,
kommer hjem
ligger på sengen i en liten evighet
og stirrer i taket der store runde prikker
som skal forestille stjerner sirkulerer.
stjernene mine kommer fra en liten rund lampe fra ikea.
jeg liker å ha stjerner i taket. det minner meg på at jeg ikke trenger å dra ut dit
til det ingen vet hva er
for å røre ved stjernene.
at det å røre ved taket
kan være som å røre ved verdensrommet
om du bare tillater deg selv å ikke alltid
være så stor
men samtidig så stor at du tør å være liten

for vi er bare små en liten stund,
og det rare er
at jo høyere vi vokser oss
jo lengre unna finner vi stjernene

bare fordi vi ikke lenger nøyer oss med
å ta i taket
røre ved de rundt oss
bli elsket av de vi selv elsker

nei, kveld etter kveld står vi der og lengter etter det vi ikke engang vet hva er
men aldri vil vi klare å strekke oss langt nok
før vi blir enige med oss selv
om at stjernene i taket
er de eneste verdt å strekke seg mot

0

tom for ord
tom for viljestyrke
tom for alt som noen gang har drevet meg til å bli den beste meg jeg kunne være.

Om å feire

Pinkparty, må dra fram kjolen fra to år tilbake som er litt for liten.
flere av de andre gjestene liker meg ikke, og jeg pakker vinflasken stille inn i en hettegenser og legger den neders i den nesten tomme bagen.
Vi (foreldrene til kaja) lager alt for mye mat, og glemmer det som ikke er så viktig, som bestikk for eksempel.
Jeg blåser rosa ballonger til ørene mine verker, og bretter rosa servietter etter beste evne.



Musikken overdøver alt annet, og ute på balkongen sitter halvparten av gjestene med ciderbokser og sugerør og røykpakkene flyter og askebegeret er snart ikke noe beger mer, men mer en haug med aske.

Inne pulserer knyttede never i takt med musikken, og høye heler ligger spredd i hvert hjørne. På do sitter resten av festerne og prater, fordi badegulvet er så chill og varmt og digg og chill å sitte på. Dessuten er det kort vei til doskålen om den flasken med tik tak skulle melde om comeback.

Etter et par timer måtte festfolket dra, og det var bare meg og kaja og en som skulle ta nattbuss igjen. Vi løp ut i gaten og spurtet over den da tomme bilveien og opp på bussholdeplassen der bussen skulle gå fra. ingenting er bedre enn å løpe på alkohol.

Kaja og jeg returnerte til huset hennes, slo av alle lysene unntatt spotlightene og la oss ned på stuegulvet, blandt ballonger og vinflasker og ciderbokser. Slik lå vi og stirret i taket mens vi hørte på kjærlighetssanger og yttret noen amputerte setninger i ny og ne, før vi begge døste av.



En stund siden (aner ikke hvor lenge vi lå der) krabbet vi oss opp fra gulvet og inn på rommet der vi sovnet i det de slitne kroppene traff madrassen.

Bursdag

Siden onsdagen har jeg måttet forholde meg til mange mennesker hele 2 ganger. Store mengder alkohol involvert naturligvis, jeg mener, vi er jo 16/17 år. Disse sammenkomstene med mennesker jeg både liker og misliker har tappet meg for energi før den ene bursdagen jeg hadde gledet meg til. Min kjæreste Kaja feirer dagen sin i dag, og jeg har faktisk nesten litt mer lyst til å sove.

Gutter som gjør seg selv til et problem før de trenger å være det, venner som ikke egentlig er venner lenger, rådvillhet og evige piruetter mens du panisk skanner omverdenen etter noe å gripe fast i. 

Alt sliter på lysten til å bevege seg mer, du drives stadig lengre ut på en spinnende plattform som går fortere og fortere. 

Du får ikke lenger med deg noen ting, klarer ikke lese tilskuernes ansiktsuttrykk. Oppfatter ikke lengre reaksjoner, spinner. 

Men jeg vil dra mer enn jeg vil sove, jeg må dra, jeg trenger følelsen av å være på utsiden av min egen kropp, kunne betrakte meg selv mens jeg krampaktig prøver å sosialisere med lyttetaktikken min. Jeg er ingen prater. 

jeg drar for kaja, og jeg drar for meg selv

Møt kaja

Det skal jo si pang

Bloglovin er kult

Utdeling av karakterkort. Alt gikk mye bedre enn forventet. Jeg forventet 4.5 i snitt, fikk 4.9.
Nå er det sommerferie, jeg skal ta trafikalt og dra til spania og finne ut av alt jeg trenger å finne ut av.

Er det mulig å bli forelsket i noen om man gir det litt tid? Jeg vil så gjerne forelske meg i han, men det har i det minste ikke kommet helt til uttrykk enda.
Er det ikke slik at det liksom skal komme med en gang. Pang, skal det si. Pang vil jeg høre. Men alt jeg hører er grener som slår mot vindusruta på rommet mitt.
Alt jeg hører er lette skritt etterfulgt av tassende poter og en nabo som åpner en postkasse i enden av verden.

Er det ikke meningen at jeg skal høre pang?

Jeg trenger å savne, å lengte, å drømme, ikke bare ha, ikke bare få, men trenge.

Jeg vil høre mitt pang

Jeg er full

Drita full.

Dikt av meg. 

Rødvin i plastkopp

Farvel-så-lenge-fest med klassen.

Vi grillet, snakket, drakk, lo og danset.
Vi løp barfott over gressplenen med røde kopper i hendene og grønske på knærne
Hoppet himmelhøyt på trampolinen og strakte hendene i været for å stikke hull på skyene

Sigarettrøyk i håret, rødvin i plastkopp

Vi hørte på Alt-J og jeg spilte soundtracket til Oslo, 31. august hele kvelden
Han ene som alltid drikker for mye måtte bindes til solsengen så han ikke skulle falle i vannet
Vi rodde ut på tjernet, slang føttene over ripa og sang så høyt vi bare maktet.
Vi sang Idyll mens vannliljer samlet seg rundt båten som duvet så rolig.
Vi lå på gresset, drakk sprit og fortalte historier om skyene.

Røvin i håret, sigarettstump i plastkopp.

Så kom han ene jeg syns er ekstra spennende, han jeg møtte i en bursdag.
Siden da hadde vi bristet hverandres hjerter en smule, men armene hans om skuldrene mine gjorde alt så mye bedre.
Vi satt på verandaen og snakket, klemte.
Klokken slo tolv og de som ikke skulle sove der måtte rekke siste båt tilbake til oslo.
Vi andre spilte kort og sang enda litt høyere .
Det begynte å mørkne, så jeg og han som er så spennende tok båten ut på tjernet. Vekk fra de andre, forbi den lille øya som ga etter for vinden og drev bortover i sakte film.
Fingrene mine strøk over vannflaten.

Er det innafor å bade?
Det er veldig innafor.

Jeg tok av meg genseren, lot shortsen bli, og så hoppet vi.

Sigarettrøyk i håret, rødvin i plastkopp
Bare føtter på gressplen, gresstrå i håret
husker i trærne, humler på støvbærere
kyss blandt vannliljer, kortspill på verandaen

en av de finere kveldene.

Snorkler på overflaten

Alle ligger vi slik
vugger med bølgene
puster, tenker, titter
tar ikke på noe
tenker, titter, puster
vi ser på livet under
under overflaten
gjennom snorkelmasken
flyter, puster, titter
svømmer ikke ned,
ser men rører ikke

Oslo 17. juni - fri

I dag hadde jeg og alle de andre som ikke kom opp i muntlig fri, og vi kunne gjøre hva vi ville. For noen er det å sove til langt på dag, men for meg er det mer i retning opp klokken syv for å få akilles og legg knadd og stukket og kokt. Tok akkupunktur for første gang i dag, var bare to nåler, men skummelt nok. gikk veldig fint faktisk, har ikke hatt vondt i hele dag.

etter morgentortur på naprapatbenken og litervis med blodprøver (overdrivelse) for å finne ut om det virkelig er kyssesyken jeg har, bar det videre til oslo men hun ene i klassen jeg faktisk trives rundt. vi var for det meste på grünerløkka og områdene rundt og bittelitt på storo. gikk for det meste i bruktbutikker og småbutikkene samtidig som vi noterte oss hvilke av cafeene vi skulle spise på før vi sluttet på skolen bak øret. løkka har jo som kjent nok kafeer til å fylle hver dag i sommerferien med 3 cafebesøk minst, men vi fikk snevret ned litt. om du har anbefalninger blir jeg glad.


1. trikk er fint
2.sånn skal jeg ha bøkene mine når jeg får tid
3.vinden grep håret mitt mens jeg poserte
4.fin butikk jeg ikke husker hva heter men de hadde fine lamper


Jeg har spist masse frozen yoghurt !!! den øverst er fra deli og !SMAKER FAKTISK MANGO!!! jeg ble veldig glad da jeg fant ut at det faktisk smakte mango, jeg elsker mango og jeg elsker froyo. best.

Håper dere hadde en fin dag, nå skal jeg sove. jeg elsker å sove.

Ukjent galskap

vi står på stupet
stirrer stivt inn i ukjent galskap,
usikker galskap. bak oss
evige sletter, fjell
som stikker hull
på skyene over hodene våre
og alt vi kan gjøre
er å ta ett skritt til
og håpe på
at det ikke er langt ned

Bare se på meg nå.

Tok en pause fra Beatles og solstol i en times tid for å gå en liten tur med pelsklumpen.
Dro på meg den nye jumpsuit-tingen min, vans, og gikk av sted med solsteiken i ryggen og Morrisey på ørene.

En liten men stor del av meg håper alltid på at jeg skal møte på noen fra ungdomsskolen på disse turene.
Noen av de som ikke har sett meg siden jeg var et kvisete, kleint metallglis bakerst i klasserommet i for store gensere og skjorter som alltid lo til feil tid. Hun som ikke brukte sminke og så videre. Kvisene forsvant sommeren før videregående, selvtilliten returnerte til en viss grad.
Enda er det mange av dem jeg gikk i klasse med jeg ikke har møtt igjen, som ikke vet hvor mye bedre jeg ser ut nå.

Jeg vil på ingen måte snakke med de, eller på noen som helst måte være hyggelig mot de.
Jeg håper på at jeg skal møte på disse menneskene så de får se hvor jævlig bra jeg ser ut nå.

Søndag

Søndag er en sånn ikke-gjøre-en-ting-dag. De fleste er slitne etter nattens eskapader, man har kanskje noen siste ting å ta seg av før uken begynner igjen etc. Har forsåvidt hatt en slik ikke-gjøre-en-ting-helg også. Egentlig har jeg et ikke-gjøre-en-ting-liv, smud. sykt smud. 

Har gjort litt da, må gi meg selv kudos der. har nemlig jobbet masse i hagen sammen med min mor. 

Vi har plantet noen rosebusker, båret noen steinheller, klippet masse gress, luket masse brennesle og jeg har for det meste vannet gress og planter. Jeg liker å vanne, spesielt med vannslangen. Man kan vri på hodet på den dingsen også kommer det sånn hard stråle som flyr langt av gårde og lander som regn på plenen. Eller så kan jeg vri enda et hakk til og vannet kommer ut som en vifte som sprer seg. Jeg lekte med hageslangen vår i 40 minutter. Gresset skal ikke tørste, sa jeg, og spant som en ballerina med vannstrålen i rett vinkel før vanndråper dalte i en ring om føttene mine. Regnbue

Kjøpt meg flere levende planter, og noen falske. Ekte kaktuser fungerer dårlig når man har en pusekatt som klatrer rundt. Grønne er de, så spiller ingen rolle. Også kjøpte vi bøker på norli, blandt annet Beatles. Beatles skal leses i sommer.

Videre i dag skal jeg henge ut hengekøya vår, og lese mer Skram. Jeg må også skru opp en hylle til å ha bøkene mine på, det er ikke plass til dem på skrivebordet mitt, og de irriterer meg når de står der. 

Oh well

(♥)

Føler meg litt slem akkurat nå. Ikke akkurat nå bare, men ganske ofte.
mamma bærer nemlig masse skiferstein fra ett hjørne av hagen til et annet, mens jeg ligger i sofaen i den nye shortsen (som mamma kjøpte) med pcen på en pc-pute (som mamma kjøpte) og hører på The Smiths (♥) jeg burde nok hjelpe henne. jeg tenker at jeg skal hjelpe henne. hun roper på meg, og jeg må hjelpe henne (må). da er det plutselig ikke like gøy å hjelpe til. sånn når de ber om det. 


grillingen jeg hadde tenkt å dra meg selv ut på ble visstnok avlyst fordi halve gjestelisten kom opp i muntlig over helgen. derfor slipper jeg, og mamma har bestilt pizza til oss (♥). vi skal se film (♥), om mamma noen gang kommer seg vekk fra imacen sin. 

Nå kom pizzabudet (♥) og ikke nok med at han holdt en pizza i armene (♥), men kjekk var han også (♥)

Nå skal jeg hjelpe mamma med å vaske vinduer, og så skal vi se på film (♥)

Ingenting skumlere.

shit, jeg er 16.
16 og et halvt for å være skrekkelig brutal.
det kjennes som 2 uker siden jeg fylte 16, det kjennes som 3 uker siden jeg begynte min tid på oslo private gymnasium med et mål om å ikke avstøte alle rundt meg enda en gang.
nå er jeg ferdig i førsteklasse om nøyaktig en uke, og ting har vært ok. ok er et fint adjektiv. det beskriver alt fra middels dårlig til meget fint, og i dette tilfellet det midt i mellom.

jeg vil ikke fylle 18. det er jeg ganske alene om.
ingenting forandres til det bedre. ikke i mine øyne.
alkohol får du tak i uansett, bil - greit nok, men ingen milepæl, russetiden er jeg ikke den riktig store tilhengeren av.  du må på en måte vite hva du skal. i barnehagen handlet det om du ville tegne en hund eller en jente med en rosa trekant til kjole. nå handler det om du vil leve drømmen som kunstner med 30 kroner å leve på i uken, eller om du vil utdanne deg i x år og bli noe "ordentlig"

jeg vil ikke
shit.

Pause.

Kom ikke opp, enda godt.
Dermed kan jeg fortsette å ikke ha planer i helgen.
Litt som på ungdomsskolen.
Da var det liksom du og meg, vi satt bakerst i klasserommet, ingen flyttet oss fra hverandre.
De lot oss sitte bak der og dele musikk og le og tegne og gjøre alt annet enn oppgavene.
Nå ser vi hverandre 1 gang i måneden ca og ingenting har forandret seg.

Jeg trenger ikke vite at om 2 år må jeg ta initiativ til å få noe ut av dagene. Jeg har ikke noe fast sted å gå lenger, må gjøre ting jeg aldri har gjort før, mest antagelig alene. Vil ikke være alene, vil ikke bo alene, kan ikke bo alene.
Tør ikke bo alene.

Trenger at tiden står stille, jeg vil ikke slutte i førsteklasse, jeg vil ikke ha 2 år igjen på skolen.

I helgen skal jeg for det meste slappe av med mamma. Vi er nemlig alene i helgen, og jeg liker å være med mamma.
Pusle litt hjemme, kanskje grille med folk jeg ikke liker, det vanlige.
Gud som jeg vil være 7 år igjen.

Oslo

Vi skal trampe på ekkopunktet en dag, du og jeg.

Eksamen

Kommer opp i muntlig i morgen.
Så lenge det ikke er naturfag eller matte eller geografi eller samfunnsfag eller engelsk er det greit.
Med andre ord, så lenge jeg slipper er det greit. Men om jeg må opp så vil jeg helst opp i samfunnsfag eller engelsk.
Engelsk helst.
Jeg skal be, sånn for meg selv.

Jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer opp i matte, for læreren vår satte oss i gang med logistikkkonkurranse der man skal flytte på x-antall fyrstikker for å få x antall trekanter eller kvadrater. I det han sa "del dere selv inn i fire lag" begynte pulsen å stige for alvor. Hjertebank, svette og tunnelsyn inngår også i inndeling av grupper på eget initiativ. Forferdelig prosedyre som går over kun 3 minutter med innslag av ekstrem usikkerhet og tvil på egen identitet og ståsted i den sosiale omgangskrets. Heldigvis overlevde jeg dagens seleksjon uten å bli stående alene som en forvirret geitekilling på crack, og laget mitt vant overlegent.
Dagens høydepunkt der, med den gjeveste premien der finnes; en twistpose. Ingen liker aprikossjokoladen, som er min favoritt. Fulltreff.

Det har forsåvidt også gått latterlig dårlig på skolen i år. Ikke satt opp mot alle andre på alle mulige andre skoler, men satt opp mot mine tidligere karakterer. For man konkurrerer jo aldri mot noen andre enn seg selv :PPppPp
(Advarsel: Negativitet og sutring forut) Enda en ting ved ungdommen jeg går i klasse med som virkelig tirrer sinnet er deres evige streben etter å være bedre enn sin sidemann. Greit nok det. "Slikt skapes det vinnere av" , men når du stadig får slengt "hva fikk du???" i ansiktet etter atter en prøve som gikk åt helvete, for så å høre "HAH!" like derpå... Det bare løfter humøret til nye høyder.

aaah skole

Det får så være.

Enda en tur med trinnet. Jeg liker egentlig å gå tur, det er bare dette med "med trinnet" som ikke behager min komfortsone preget av introverte tendenser. Man går i flokk, på stier der det bare er plass til to i bredden, så den ene venninnen (uten unntak alltid meg) må gå bak og lytte til samtalen. Det er mulig jeg har smålig schizofrene tendenser her, men jeg føler ihvertfall at det alltid blir meg som må samtale med ryggen på vennene mine av en grunn. Kunne man dratt på ekskursjoner i noe annet enn edru tilstand hadde det vært noe helt annet. Og hadde jeg ikke vært nødt til å ta hensyn til alle andre, deres tempo og deres høylytte forsøk på å drite hverandre ut eller hva det nå enn er de driver med. (Spiser nå min andre friskis siden begynnelsen av dette innlegget)



Jeg øver meg daglig på å mestre en slik "gi faen"-ideologi der jeg selv kan bestemme hvilke saker og ting jeg skal bry meg om, og når jeg gir faen. 2 år inn i øvelsene har jeg innsett at det allerede er bestemt for oss hva som trigger følelser og reaksjoner i oss som kan knyttes til å "bry oss". Men jeg har fortsatt med det for det. Det gir en liten trygghet å vite at jeg hvertfall kan lure meg selv til å tro at jeg ikke bryr meg om det aller meste. Det jeg jobber med nå er "når du mister venner til folk du introduserte dem for". Med miste venner mener jeg ikke at vennene dine begynner å invitere andre til overnattingsfester, men når de lukker døren i ansiktet på deg og du blir stående og se inn vinduet. Man tror jo at slikt ikke går inn på en etter fylte 16 år, men når hun du alltid har snakket om problemene dine med legger hodet på skakke og sier "Du, vi har diskutert litt, og vi syns du snakker litt mye om deg selv" krymper man der man står. Men det får så være, jeg er ikke venneløs, på ingen måte.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg gikk på Steinerskolen, så kunne jeg gå i snekkerbukse uten at han i klassen jeg var småforelsket i før synger Byggmester Bob i det jeg går inn i klasserommet. Så kunne jeg snakke om teaterstykket jeg var på på torsdagen uten at vennene mine ler og sier "sikkert."
Jeg kunne drømt høyt om piercing i nesen, platesamlingen til bestefar jeg arver en dag og litteratur på nynorsk uten at noen skjærer grimaser og sier "du er så rar, Vic. Du er så rar."

Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det, jeg sier bare at jeg kunne gjort det uten reaksjoner som ga meg inntrykk av at jeg var gal etc. OPG er en fin skole, lærerne er stort sett veldig flinke, men menneskene der lever etter så ekstremt andre verdier. Jeg vil snakke med mennesker som vet at John Green ikke bare har skrevet The Fault in Our Stars og Looking for Alaska, for eksempel. I dag er ikke det tilfellet. Jeg liker OPG, jeg liker bare ikke 97kullet. De er forferdelige.

Jeg vil ikke komme på skolen og få høre at man "rett og slett ikke kan gå med høye sokker i lave sko."
Men det får så være, alle kan ikke være som meg og min beste venninne. Det hadde vært ordentlig ille.
Nei, det får så være.

Sliten

Dette blir et innlegg av typen irritert.

Dagen i dag kan summeres i en ubehagelig tur med trinnet opp på en liten topp som ikke er så liten likevel, besøk av kompis aka. time will tell (det var hyggelig da), og sist men ikke minst speidermøte for småunger. Mamma er leder, så det hender jeg må steppe inn om hun er alene på møtet.
Jeg hater barn, bare så det er klart. Ikke hat, kanskje, men det er virkelig ikke langt unna. Spesielt når det er snakk om type 4.klassinger som enda ikke er fullstendig i stand til å gå på do uten å gjøre fra seg på gulvet.

Det stemmer, når møtet var ferdig fant vi ut at en av ungene (som forøvrig har både ADHD og diverse sosialhemninger) hadde tisset over hele dogulvet. Derfor måtte jeg (jeg meldte meg fordi mamma var mildt sagt frustrert) vaske hele doen. Gud jeg misliker barn.

I skrivende stund dreper føttene mine meg. Voksesmerter, bare uten endring av høyde, fantastisk fenomen.
Tydelig at mye gåing på en dag ikke egner seg, noe jeg egentlig vet.


Sånn helt ellers er ting litt opp og ned. Forhold skal defineres, man kan ikke lenger bare la seg drive med og la ting utvikle seg. Man må bekrefte eller avkrefte allerede etter en uke. I hvertfall er det for det meste slike jeg roter meg borti. To uker går, og plutselig spør han meg hva jeg vil, hvor jeg ser forholdet vårt, hvor vi står. Tre uker går, jeg er på fest, han ringer kontinuerlig.

Nå skal jeg skrive brev til fadderbarnet vårt i Sri Lanka, Vinodani. Vi får kort hver andre måned fylt med takknemlighet og velsignelser, på tide å gi tilbake.

Det lukter sommer

Dagen i dag har vært strålende. Har gjort masse ting jeg liker å gjøre, som å sove i bilen, ligge på trampolinen eller i gresset, spise is og høre på Joan Osborne og Family of the year. Solen gjør godt på vinterstive ledd, og jeg kan drikke masse cola på boks uten at mamma hever så mye som et øyebryn. Solkremen lukter sommer, og bringer tilbake minner av lune vinder med dråper av saltvann og en sprengrød sol over havet. Mye mulig at sanger kan bringe minnene tilbake, men lukt bringer klare bilder, stemninger, ansikter, lattere og smaker tilbake på en helt annen måte. Strålende.

Helgen generelt har også vært utmerket. Hytta, søvn, mat, familie, film, fester jeg gikk glipp av som jeg ikke bryr meg så mye om etc. Har beiset hytta på fjellet med fetter og onkel og tante jeg ser så alt for sjeldent, spist god middag ute i solen, sovet litt for lite før midnatt og litt for mye etter 8 om morgenen, hørt på musikk og gått i skitne malerklær.

Favorittsted

Dessuten er skolen snart ferdig, og jeg har sånn halvveis kommet meg helskinnet gjennom årets siste innspurt med prøver og vurderinger. Nå gjenstår bare å se om jeg kommer opp i muntlig, så er det ferie.
I ferien skal jeg forsåvidt til Spania, til barndomshotellet mitt i Benidorm i en uke og gå gjennom de trange, vakre gatene i Villajoyosa igjen.

En av de ikke så fine gatene i gamlebyen

Skal masse annet også, men viktigst av alt skal jeg drikke vin med farmor, snakke om krigen og verdiene i livet og kjærlighet og mennesker og jeg skal lære så ufattelig mye av farmor. Jeg skal ligge under store løvtrær i store parker for meg selv med en bok og jeg skal male mer enn jeg pleier og jeg skal finne masse ny musikk.

Sommeren blir hvertfall flott og fantastisk.

Latterlig

Er det et sted jeg aldri ville trodd jeg kom til å ende opp er det her, i sengen min, o1.42 om natten med pcen foran meg og katten malende ved min side. Eller, jo, for det er akkurat slik jeg finner meg selv kveld etter kveld, men ikke i full gang med å skrive blogginnlegg.

Jeg hadde opptil flere blogger på barnetrinnet, helt til 8,klasse faktisk. (Jeg var en av de som hang 2 år etter på alt)
Noen halvhjertede forsøk på et par fotoblogger har det også vært gjennom tidene, men det gikk ikke lange tiden før virkelighetens harde tann søkk i meg og jeg innså at jeg ikke tok hverken nok eller særlig fine bilder. Den gang da hvertfall. Vi gjør et forsøk til.

Hunden min er fin

Nå skal det sies at jeg har tilbragt helgen på fjellet med malerullen i hendene mens jeg teller timer og legger på 100,. til lønnen min for hver time som går. Beising av hytte er slitsomt. Det jeg prøver å si er at kombinasjonen løsemiddel, beis og fjelluft kan ha satt syke ideer eller enda verre; inspirasjon i hodet på meg. Kanskje er dette bare enda et halvhjertet forsøk på å ha noe å vise til når noen spør meg hva jeg gjør om dagene. Om 3 dager hører dere kanskje aldri mer fra meg og små cyber-edderkopper spinner spindelvev i hjørnene på denne siden. Så om 13 måneder kommer jeg tilbake etter en ny uventet refill av inspirasjon og handlingsvilje og blåser støv og spindelvev av siden min gjennom mikrofonen på macen min. Kanskje. Forhåpentligvis ikke.

Det morsomme her er at jeg syns blogging er latterlig. Jeg syns alle bloggene ungdom/unge voksne driver/leser er latterlige, med deres outfits og grunne verdier og månedlige moralprekener om hat og selvbilde og mobbing. *Drar alle under én kam og virker sur og bitter, noe jeg forsåvidt er*
MEEEN for sånn en uke siden fant jeg bloggen til en i tredje på skolen der jeg går (tror jeg), og jeg elsker den.

Akrobatfly Hun tar kjempefine bilder, skriver vidunderlig bra, og alt er bare så fint. Se selv.

Oh well. Vi prøver igjen, som sagt.