Litt sånn død

Jeg er skikkelig sliten nå. Ikke sånn etter trening eller etter fest eller noe, jeg er sliten etter livet.
Sliten av å være i kroppen min, sliten av å halvveis spurte halvveis snuble halvveis trekkes etter lasteplanet der alle andre tilsynelatende sitter og driver med.

Om dagene gjør jeg faktisk lekser og drikker tekopp etter tekopp med varme som legger seg som et hav i magen.
Jeg tegner, holder meg for ørene, roter, får 4- på første norskinnlevering (sammenligning av to norrøne tekster og skildringen av følelser) med beskjed om at jeg kan bedre. Selvfølgelig kan jeg bedre, men de som skriver som meg har lite rom for uttrykkelse i artikkelanalyse, skaldekvad og sammenligninger.
Ellers snakker jeg masse med mamma. Vi er enige om at å klare å ikke være helt perfekt hele tiden er det sunneste.
Sånne som får 5 i matte og tar det opp for å få 6 forstår jeg meg ikke på. Man skal være klar over at fremtiden ikke ligger utelukkende i karakterer, sier mamma. Jeg nikker og er enig.

Jeg prøver å gro avocadoplante men det går så sakte at jeg nesten gir opp hver dag.
Jeg prøver å lese bøker men hodepinen river meg ut av historien raskere enn jeg kommer meg inn i den.
Jeg prøver ganske hardt og vil ganske mye, men mest av alt vil jeg kunne bruke mine timer hver dag på å gjøre akkurat det jeg vil.
Dere har sett sånne leverposteigreklamer på tv hvor de smører på pålegg som om de ikke hadde gjort annet hele livet?
Også ser dere liksom ned på maten deres og tenker egentlig bare at jøss, kan det værra så vanskelig?

For tiden føler jeg at jeg ikke får til det jeg vet jeg er god på. Til og med balladene i dusjen høres anstrengt ut. Til og med balladene(!)

Universets refleksjoner skvupler mot nattehimmel

I havet, i horisonten, der alt møtes, 

der alt smelter sammen

i nattehimmel og nattens druknede sorger

Der ligger jeg

Avkledd, flettet inn i universets refleksjoner

duvende gjennom stjernemaleriet 

Skjelvende av overvelmende smerte 

fra kreasjonens eksplosjoner og destruksjonens hammerslag

med hendene for ørene og en hel livshistorie på brystet 

trekker dragsuget meg nedover

og jeg lukker øynene 

skriker, bare luft

løfter jeg hendene fra ørene 

skyller bølgene over meg på ny

uten stans, uten nåde

velter over meg med grusom tyngde, 

trykker meg ned i dypet, trekker meg opp igjen 

slynger meg ned i evig mørke 

den lengste av de korteste evighetene

mellom dagene før du møter din neste

og dagene mens du venter på at livet i krukken i vinduskarmen 

skal spire 

Kulden strømmer mot lårene

for hvert bitre skritt jeg tar

med ørene mellom skuldrene og skuldrene på brystet 

og idet frontlykter lyser opp

med falmede watt og skitne glass

synliggjøres ambivalente åndedrag 

som hvisker i aforismer.

Gaucho

I dag har jeg bare ligget på gulvet ved siden av platespilleren med en kopp kaffe og Steely Dan og lerret og fargestifter. Jeg har tegnet planter ogsånn. Drevet inn i verdenskartet, vandret over drømmenes linjer som nålen sklir gjennom rillene, spunnet rundt min egen akse inn i evigvarende forvirring som varte ca. 30 sekunder.
Med et sukk spant jeg tilbake til overflaten igjen, brøt med ørene først og kroppen etter.
Who is the gaucho amigo
Why is he standingIn your spangled leather ponchoAnd your elevator shoesBodacious cowboysSuch as your friendWill never be welcome hereHigh in the Custerdome

River, sliter

Fremtid og fortid 

holder tak i hver sin arm

river

sliter

mot hvert sitt nå

vekk fra mitt nå

En del av meg vil følge med

til hva som venter

og hva som en gang ventet

Mister jeg fokus et øyeblikk 

er vi allerede langt på vei 

mot det ingen vet hva er

der alle tror lykken gjemmer seg

For fremtiden er sterkest

drar både meg og fortiden min med seg

i nådeløse hal. 

Bakerst i en buss

Bakerst i en buss, på vei ut av oslo sentrum sitter en tenåring som så gjerne vil være et barn.
Hun har beina lent mot seteryggen foran seg og rister lett med det ene beinet, slik moren alltid irriterte seg over. "Hele stua rister" sa hun alltid. Ristingen var en slags nervøs vane hun hadde lagt seg til. Distraksjon fra en verden hun mislikte sterkt og en generasjon hun mislikte sterkere. I fanget ligger en svart lærbok med karikaturlignende tegninger av mennesker med høyhalsede gensere og pannelugg og store ører. Fra hvite ørepropper som alle har messer Nina Simone om et nytt liv og en ny dag og syndebukker og utenfor feier busker og sykler og bygårder i varme farger forbi. Stirrer hun dypt nok ut i havet av historier som driver forbi i all hast smelter det hele sammen til ett enkelt bilde. Stirrer hun dypt nok kan hun se seg selv og historien sin stirre tilbake foran buskene og syklene og bygårdene.

Sinte barn og bitre tenåringer.

Jeg skulle ønske jeg ble omtalt som solstråler.
Sånn, når mamma og pappa gråter over kisten min i kirken en ettermiddag fordi jeg er ganske sikker på at jeg går før dem vil jeg at noen skal dunke en finger mot en støvete mikrofon på en prekestol og si at jeg lyste opp noens dag. At smilet mitt hvisket et løfte om at alt skulle gå bra etc etc etc.
Men hvordan kan jeg love noen noe sånt om jeg ikke for så mye som et øyeblikk tror på det selv.