Den som hvisker lyver

27.august har jeg premiere på denne forestillingen på lille scene på sandvika teater. Det virker jævlig lite. Men jeg er så ekstremt spent. Det er en rekke år siden jeg var med på dette sist, men jeg har så innmari lyst til å jobbe med dette.

Jeg tør liksom aldri si det høyt heller. At jeg vil det. Når noen spør hva jeg vil slår det meg hvor ekstremt vanskelig det er å si det. Ikke fordi det er flaut, man får bare alltid den samme reaksjonen.
"Da har du en backup da?"

Skuespiller er liksom ikke en bevisst ambisjon. Det er en barndomsdrøm, på linje med prinsesse eller pirat. En slags uvitende drøm som forsvinner med en gang man blir klar over mulighetene og alternativene.
Jeg har ingen backup. Det er enten det, eller så aner jeg virkelig ikke hva jeg kunne tenke meg å drive med resten av livet.
Jeg ville satt stor pris på om dere kunne klikket på linken under. Der står det noe informasjon om forestillingen, samt billetter for salg.

http://baerumkulturhus.no/den-som-hvisker-lyver

I forestillingen blir publikum vitne til mobbing uten evne til å gjøre noe med det. Vi ønsker å se hva som skjer hos publikum, hvilke tanker det setter i gang, og de seks skuespillerne på 14-17 år bruker sterke virkemidler for å vekke avsky hos publikum.
I løpet av denne uken får vi manuset som er skrevet av Marius Næss, profesjonell skuespiller ved Det norske teatret, utdannet ved Teaterhøgskolen, og personlig klarer jeg ikke sitte stille. Forestillingen vil vare i ca 1 time, og billettene koster vel 115 om jeg ikke husker feil.

Vi ønsker å nå ut til så mange som mulig, endre den tafatte holdningen hos Bærums ungdom og voksne. Man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv, eller sitt eget barn, og det ønsker vi å endre på ved å detaljert vise publikum et forløp, en side av et liv.

Vi håper ungdom og voksne vil se seg selv i noen av hendelsene, se selv hva som er feil, resonnere frem til løsninger og bli oppriktig sinte på skuespillerne som ikke klarer å se hva de gjør.

Ta med deg familien (alle over 10 år) på forestilling 27.-30. august i Sandvika, knappe 13 minutter unna Oslo med tog. http://baerumkulturhus.no/den-som-hvisker-lyver


(SKAMLØS REKLAME)

01.50

Jeg la meg litt etter 22, bare. Jeg la meg, skulle sove, skal på jobb i morgen klokken 9.
Men himmelen brast i gråt, og lyn sendte flimmer av hvitt lys gjennom rommet mitt. Jeg ville sette sykkelen min inn i garasjen, beskytte den, men jeg orket ikke.

Jeg la meg igjen, med tassen ved siden av meg i sengen. Fikk ikke sove. Lå lenge, til klokken ble 00.50. Da så jeg opp, på hyllen med bøker jeg har lest, ikke har lest ferdig eller aldri begynt på. Jeg så Evig Søndag. Av Linnéa Myhre. Den boken begynte jeg på for godt over to år siden om jeg ikke husker feil. Jeg hadde ikke så mye igjen. Husker at jeg ikke likte den da jeg begynte å lese den. Den ga meg ideer. Den gjorde meg lei meg. Jeg leste den ferdig på 40 minutter vil jeg tro. I sommer skal jeg lese, har jeg bestemt meg for. Jeg skal jobbe, som begrenser mulighetene. Jeg skal bo alene en stund også. Da skal jeg lese.

Etter å ha lest ferdig den korte boken gikk jeg opp på kjøkkenet. Jeg lukket døren til soveromsgangen, fant koppen min og fylte den med mandelmelk fra kjøleskapet. Jeg drikker ikke mandelmelk fordi jeg er veganer eller noe. Jeg bare tåler ikke laktose, og mandelmelk er bedre enn soya- og havremelken. Jeg satte koppen i mikrobølgeovnen, sank sammen på gulvet med ryggen lent mot kjøkkenbenken og smilte til tassen som kom bortover mot meg. Den bittelille kroppen strakk på seg, og jeg stanset mikrobølgeovnen, tok hunden under armen og koppen i den andre hånden.

Jeg har ikke skrevet noe på lenge. Eller, jeg skriver hver dag. Bare ikke her.
Jeg følte at jeg kunne prøve det nå, kanskje. Jeg skal på jobb om 7 timer. Skal egentlig stå opp om 5. Dusje. Hadde egentlig planer om å trene. Men det får jeg ta etter jobb. Jeg jobber 6 timer i morgen. Minn meg på å pakke mye lunsj.

"Brev til mamma" til forestillingen Den Som Hvisker Lyver

Hei mor. Mamma. Gode mammaen min.
Du må ikke gråte av sinne, hører du?
Ikke av sinne rettet mot deg,
ikke av sinne rettet mot andre.
Men du kan gråte, om du vil. Bare ikke av sinne.

Du kjenner meg. Bedre enn pappa.
Bedre enn alle, egentlig. Du vet.
Men du kjenner ikke meg bedre enn jeg.

Jeg er ikke tilstede mer. Ikke i tankene. Ikke i sinnet. Jeg er der rent fysisk, men i tankene bare eksisterer jeg. Observerer meg selv. På avstand, svevende, liksom ved taket. Jeg ser meg selv, noen ganger går jeg bak meg selv på vei til bussen. Observerer hvert steg. Bevisst. Kritiserer hver bevegelse. Plutselig så veldig selvkritisk.

På innsiden av huden er det ikke lenger trygt å være. Mine egne tanker skremmer meg, jeg vil ikke være her lenger.

Dette er ikke et liv for noen. Frykt, selvforakt.
Jeg må kanskje se på deg på avstand fremover.
Røre ved håret ditt før du legger deg,
uten at du åpner øynene og smiler mot meg.
For du kjenner meg ikke. Du ser meg ikke. 
Jeg må kanskje komme krypende opp i sengen din lørdag kveld uten at du legger armene rundt meg. Men kanskje Tassen lukter meg. Kanskje han snuser ut i luften, kjenner at jeg er der. Jeg kan ligge med ansiktet i pelsen hans så lenge jeg vil uten å tenke på at den lille kroppen hans ikke tåler tyngden. Jeg kan være med deg på jobb hver dag.

Jeg må kanskje klemme deg uten å kjenne armene dine rundt skuldrene. Enveiskommunikasjon på ubestemt tid. Men det går bra. Det går bra, for du ser meg igjen. Jeg ser deg hele tiden. Og du ser meg igjen.

Cerét, France

Hele trinnet, hele jævla trinnet på tur i en uke. 60 elever, hvorav 6 jeg trives med, på tur i en uke.
Delte hotellrom med Mariann og Margrete hele uken, de to jeg trives best med. Vi lo masse og snakket om hvor forferdelig vi hadde det og hvor mye vi lengtet hjem. Vi hadde det veldig bra mens vi klaget over hvor forferdelig vi hadde det. Også tegnet vi, vi fargela i 3 timer i strekk, liggende i sengene våre med fargeleggingsbøker uten å si et eneste ord til hverandre. Jeg sovnet forsåvidt. Dette var siste kvelden. Vi dro på museum i Figueras og i Cerét og vi satt i døren ut til himmelen i fjerde etasje og så ned på verden under oss og opp på lønnetrær over oss. Klokken 23 satt vi der alle tre og ropte til brisne ungdommer med alkoholforbud at nå var det på tide å komme seg inn. Klokken 07.01 dagen etter dro vi oss ut av sengen og inn i flip-flops og ned til fransk frokost på to-stjerners hotell.
Uken var fredfull. Man tenkte ikke helt over de 60 elevene med unntak av da alle satt i samme buss eller gikk samme tur. Ellers var det oss, og tilfeldige treff på diverse bekjente på et sted der man ikke egentlig burde kjenne noen. Men nå kjente vi 57, og vi traff på dem innimellom. På butikken, på hotellet, i heisen, litt her og der. Ellers var det oss.

Onsdag

Ingenting. Eksistens. Blodsukker lik null. Pustevansker, krampegråt, hyperacusis.
Mattetentamen i morgen.

Orden?

I det siste har jeg gjort ting man kanskje vil forbinde med en som har orden på livet sitt. En som liksom vet veldig godt hvor alt skal være, hvor de selv skal være, i hvilken sammenheng de hører hjemme. Jeg vet ikke.
Likevel har jeg løpt masse. Sett ut som den friidrettsutøveren (lol, nei). I tillegg har jeg spist sunt og gått i dressbukser. Jeg liker dressbuksene mine. De er komfortable. Feels nice.
Som en slags motpol til dette ser rommet mitt kontinuerlig jævlig ut, og alle tankene mine er for langt unna meg til at jeg kan se dem tydelig. Jeg har skrevet meg tom på tentamener, drøftet sosiale medier og språkdebatt til ørene mine blør. I dag var det spansktentamen. Pustevansker, angstanfall og oppkast. Er det ikke fantastisk? Jeg har mistet all evne til å formulere meg. Skriver mer for hånd, trives med det.

Ukene smelter mer eller mindre sammen, fra tirsdag klokken ni på kvelden til mandag klokken syv på kvelden lever jeg foran meg selv, gleder meg bare til neste teaterøving, og når tirsdagens øving er ferdig teller jeg dager til mandagens.

Vi drar til Spania og Frankrike om en uke. Hele trinnet. Alle 66 drittungene. Jeg gleder meg. Må dessuten ha ny shorts, og jeg er på ingen måte i humør til å prøve shortser. Jeg gleder meg.

Har bare en tentamen igjen nå, siste matteprøven i mitt liv, trolig. Hvor sjukt er ikke det. Hadde siste spansktentamen i mitt liv i dag. Avsluttet på ingen måte med en sekser, men hva skal man gjøre når tentamenssituasjonen trigger alt av ryggsmerter, hyperacusis-angst og hodepine? Hva skal man gjøre.

Poetrywednesday

Du er superfit,
mens jeg
minner mest
om en våt pomfrit

Dikt på en mandag

La oss dra til en cabaña og drikke oss castaña.

that's poetry for y'all.

God natt.

Kollaps i mars

[09.03.2015]

Jeg sovnet 18.35 etter å ha spist en hel pizza på egenhånd. Klokken 23.36 våknet jeg igjen, var tørst, varm og forvirret. Pannelappen verket og sendte dunkende smerter bakover mot nakkefestet, korsryggen klistret seg til lakenet. Jeg sendte melding til mamma som nettopp hadde lagt seg i etasjen over. Munnen tørr som papp, krampe i leggen. På puten min spredte det seg en flekk, blod. Jeg hadde sovet like lenge som jeg pleide å sove hver natt, og det var enda noen timer til jeg egentlig hadde planer om å legge meg denne kvelden.
Det var mørkt. Det var mørkt ute, det var mørkt inne. Mamma kom ned, jeg hørte skrittene hennes i trappen, forbi bokhyllene i gangen min, gjennom døren, inn i hybelen, inn til sengen min. Jeg løftet hånden, hun rakte meg en vannflaske og en ibux, tror jeg. Jeg drakk opp vannet, siterte meldinger mamma sendte til lærerne mine, jeg gjorde ikke lekser den kvelden, jeg kunne ikke fremføre dagen etter.

Jeg vrengte av meg klærne jeg hadde sovnet i, som jeg nå lå druknende i.

Mamma sukket, jeg sov. Klokken var 00.01 og jeg sov enda 7 timer den natten. Det blir 12 timer til sammen det. Mamma åpnet vinduet, vannet avokadosteinen som spiret på stabelen med utleste diktsamlinger.

Dette var rutine nå. En gang i uken, gjennomsnittlig. En gang i uken var det nok.
Og dagen etter var alt ok.

Siden sist

Lenge siden nå, trolig fordi jeg har hatt mye turbulens veldig lenge. Så mye har skjedd, både på skolen og ellers, og jeg har mer eller mindre mistet evnen min til å formulere meg med ord.
Siden dere hørte fra meg sist har jeg skrevet masse, men alt har vært kildekritisk analyse eller analyserende på andre måter, og i et slags siste forsøk på å ikke avstøte alle rundt meg har jeg tilnærmet meg mennesker mer gjennom internett enn gjennom fysisk kontakt.
Siden sist har jeg gjenoppdaget masse musikk på spotify og oppdaget masse musikk i hyllene i boden, og jeg har hørt masse på Snakadaktal, og det burde dere også gjøre.

Det største som har hendt siden sist er kanskje det at jeg har kommet med i en veldig profesjonell teatergruppe for barn og ungdom, pluss et prosjektteaterstykke regissert av skuespiller Marius Næss (verdens kuleste!!!! person) og derfor er jeg veldig veldig gira. Frem til august har vi øvinger hver tirsdag med unntak av i sommerferien, før vi har premiere 27. august på Lille Scene på Sandvika Teater, og jeg ønsker dere alle sammen velkommen til en sterk, viktig forestilling om mobbing, forventninger og prestasjonspress. Jeg kan godt legge ut en link til dere når billettene legges ut for salg.

I dag er det søndag, og på torsdag så jeg Det merkelege som hende med hunden den natta, dramatiseringen av romanen av Mark Haddon om autisme, asbergers, og komplekse relasjoner til virkeligheten. Kanskje det beste jeg har sett på veldig lenge. På fredag hadde jeg helaftens date med min mor på Folketeateret. Vi spiste middag på Burger Bar før vi satte oss i setene og lo i 3 timer i strekk. Det trengte vi.

Jeg lever ganske bra for tiden. Jeg trener en del, drikker mye gojibær-juice av kaffekopper, fordi det er det eneste jeg har stående i skapene på kjøkkenet i hybelen min. (Jeg har ikke flyttet ut.)

Når det gjelder alt mulig kreativt ligger kreativiteten og dupper i havoverflaten flere kilometer fra flytebryggen jeg står på. Derfor blir det sikkert tyst herfra en stund til, for jeg klarer ikke formulere meg slik jeg en gang kunne. 

Ekkokammer

En gang i blant blir jeg smått engasjert i ting. Det er ikke så altfor ofte, jeg prøver mitt aller beste å la være i og med at det bare gjør meg vondt å engasjere meg alt for mye i saker jeg har minimal påvirkning på uansett. Dessuten er det sjeldent noen rundt meg jeg har videre lyst til å diskutere med. Dessuten er jeg sjeldent enig, og folk har en tendens til å bli sure på meg fordi jeg ikke mener det samme som dem. Selv mener jeg at jeg ser forbi mediebildet, og det er viktig. Så dere må hvertfall prøve å la være å låse dere inne i ekkokammere før dere uttaler dere i det langstrakte om forferdelige situasjoner som har røtter så innmari mye lenger ned enn det vi noen gang kan se for oss.

Søk informasjon fra begge ytterpunktene, forsøk å såvidt skotte forbi sympatiseringsbildene i media, bare littegrann. Bare forsøk.

Jeg er sånn helt tappet. Jeg skriver hele dagen, hele tiden, noen ganger hele natten, jeg skriver masse, men ingenting er ting jeg selv vil skrive. Alt jeg skriver er for alle andre, enten det er for engelsklæreren eller mamma eller spanskkarakteren min.
Alt jeg vil er vel egentlig bare å forsvinne for noen dager. Se avgangsfag og tidsfrister toge avgårde. Uten meg hengende etter, for en gangs skyld.

jeg vet ikke

Når slutter en kropp å være en kropp?

Fredag 30. januar 03:28

På et teppe, på et gulv,
i en hybel ligger tre jenter,
tre jenter i undertøy og t-skjorter
med hver sin flaske rosé
og hver sin kopp med te.

Fra høytalerene sitrer sitaren til George
og på dreieskiva spinner sgt. Pepper rundt sin egen akse.
I lungene på de tre jentene tromler tenårene rundt, tramper, suser, virvler
opp en vanvittig sentrifuge av melankolsk latter og eufori
en flette av følelser som ikke kan defineres,
sånne følelser man bare har i tenårene.
Sånne følelser som ligger som et sukk i mellomgulvet.

Klokken er halv 4, det er fredag
på veggene henger det bilder, tegninger, beatlesplakater, en te-pose i en klesklype.
På et staffeli i enden av rommet står et uferdig bilde, og i vinduskarmen ut mot mørket, ut mot kulden står det en rekke potter med sukkulenter, noen glasskrukker der det tålmodig dyrkes nytt liv fra advokadosteiner.

Fra et stearinlys flakker det i rødt, parfyme smelter inn i lukten av gammel vinyl, og den lille hybelen svever med ett et sted langt ute, øde, alene, fritt. Stjernehimmelen trakk inn i rommet og fylte hvert tomrom i tenåringskroppene med følelsen av å utgjøre noe.
Ikke bare være en del av, men utgjøre en helhet, helt selv.

Vin

Jeg tror kanskje jeg har insett det at jeg faktisk egentlig ikke liker vin, men jeg gjør det jeg kan for å like det uansett.
Har faktisk helt appelsinjuice oppi det tredje glasset sammen med knuste isbiter. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg kunne jo bare drukket juice eller noe. Men jeg vil liksom drikke vin. Litt som man vil spise sushi. Dere skjønner. Jeg videokomminuserer med Mariann, medlem #1 i gjengen. Jeg har aldri hatt noen gjeng, men nå har jeg på en måte det og det er faktisk veldig bra. Jeg har alltid vært venn med en her og en der, men nå er vi liksom oss. Og det er veldig befriende.

Nå er det sånn to timer siden jeg skrev det der og jeg er egentlig bare trøtt og sulten. Står en fiskegrateng i ovnen, og etter det skal jeg nok legge meg. Orker ikke. Orker bare ikke

Alene men lykkelig, eller lykkelig fordi alene

I morgen har jeg bestemt meg for at jeg skal være veldig lykkelig, jeg skal være veldig lykkelig fordi jeg skal være helt alene for første gang på veldig lenge. Jeg er jo alene ganske ofte, i ogforseg, men jeg har aldri fått være hjemme alene en hel kveld og en hel natt før. Men denne fredagen er jeg alene, og jeg skal gjøre alt jeg ikke kan gjøre når mamma og pappa sitter ute i stuen på hver sin pc, jeg skal gjøre alt jeg bare kan gjøre når jeg bare er meg.

Jeg skal spille musikk på alle høytalerne i huset, jeg skal drikke en flaske vin av de fine glassene i skapet i stuen. Jeg skal spille jazz og danse til In a Sentimental Mood av John Coltrane i undertøyet med et halvfullt vinglass i den ene hånden. Når klokken nærmer seg morgentimene skal jeg dra frem lerret og pensler og kanskje tilogmed skape noe. Kanskje, om jeg orker. Vi får se. Bra blir det hvertfall. Veldig bra.

10hi

Sitter med beina på stolen ved siden av og ser på alle menneskene jeg misliker så sterkt jobbe med matte. Jeg har ikke boken oppe engang, likevel skritter læreren bare forbi meg uten å sende meg så mye som et lite blikk. Når han en gang kommer hit kommer jeg til å ha problemer med å forklare hvorfor jeg ikke jobber, hvorfor boken min ligger i skapet, hva faen jeg har brukt tiden min på.

Kan jeg da svare at jeg brukte tiden min på å meditere? Kanskje? Kanskje ikke? Hvis jeg sier at meditasjon for meg er å observere. Mennesker. Som agerer og reagerer på selv de minste endringene i omgivelsene.

JÆVLIGe mennesker alle sammen.

alt irriterer meg litt i dag, men mest av alt medmenneskene mine. På et generelt nivå altså. Som masse. Noen av dem irriterer meg ikke litt engang, men en hel del av dem får brystkassa til å vrenge seg under huden på meg.
Man kan jo ikke forvente så innmari mye av en gjeng med snart 18-åringer, men HVEM FAEN sitter og ler seg ihjel av en mann med tourettes og tiks som sitter i en teatersal når det er helt stille. Hvem gjør det? Hvorfor sitter mennesker på snart 18 år i en stille teatersal under en forestilling på hamlet og ler av en mann som undertrykker tiksene sine så godt han kan for å vise respekt for skuespillerne.

Hvorfor er alle mellom 14 og 19 nesten garantert alltid jævlige mennesker? Meg selv inkludert, altså. Men virkelig dere. Jævlige mennesker er vi.

Når du selv

vet jævlig godt, men alle andre liksom tviler på hvem du er, hva du er, da er det alle andre som er på trynet ikkesant

Jeg er full

Dette er mitt andre "jeg er full-innlegg". Og jeg er om mulig enda fullere enn forrige gang. Jeg ser ikke klart, jeg har prestert å smøre tigerbalsam under øynene for å bli kvitt lukten av sigarett og alt mulig annet, så tårene renner.
I tillegg er jeg bifil. Minst. Hurra for meg. Skål. Jeg vet ikke helt hva faen jeg skal gjøre med informasjonen jeg har funnet i dag. Jeg aner ikke.
Jeg vet ikke helt hva jeg skriver men jeg klarer likevel å skrive uten skrivefeil. Talent? Kanskje.
Jeg visste godt hvem jeg var for 10 måneder og 15 typer piller siden, men nå klarer jeg ikke riktig finne meg selv i noen av beskrivelsene utenfra. Ingen av dem.

Nå må jeg bare finne ut hva jeg skal fylle tiden min med. Mellom nå og når jeg en dag kanskje
endelig dør, altså.