"Brev til mamma" til forestillingen Den Som Hvisker Lyver

Hei mor. Mamma. Gode mammaen min.
Du må ikke gråte av sinne, hører du?
Ikke av sinne rettet mot deg,
ikke av sinne rettet mot andre.
Men du kan gråte, om du vil. Bare ikke av sinne.

Du kjenner meg. Bedre enn pappa.
Bedre enn alle, egentlig. Du vet.
Men du kjenner ikke meg bedre enn jeg.

Jeg er ikke tilstede mer. Ikke i tankene. Ikke i sinnet. Jeg er der rent fysisk, men i tankene bare eksisterer jeg. Observerer meg selv. På avstand, svevende, liksom ved taket. Jeg ser meg selv, noen ganger går jeg bak meg selv på vei til bussen. Observerer hvert steg. Bevisst. Kritiserer hver bevegelse. Plutselig så veldig selvkritisk.

På innsiden av huden er det ikke lenger trygt å være. Mine egne tanker skremmer meg, jeg vil ikke være her lenger.

Dette er ikke et liv for noen. Frykt, selvforakt.
Jeg må kanskje se på deg på avstand fremover.
Røre ved håret ditt før du legger deg,
uten at du åpner øynene og smiler mot meg.
For du kjenner meg ikke. Du ser meg ikke. 
Jeg må kanskje komme krypende opp i sengen din lørdag kveld uten at du legger armene rundt meg. Men kanskje Tassen lukter meg. Kanskje han snuser ut i luften, kjenner at jeg er der. Jeg kan ligge med ansiktet i pelsen hans så lenge jeg vil uten å tenke på at den lille kroppen hans ikke tåler tyngden. Jeg kan være med deg på jobb hver dag.

Jeg må kanskje klemme deg uten å kjenne armene dine rundt skuldrene. Enveiskommunikasjon på ubestemt tid. Men det går bra. Det går bra, for du ser meg igjen. Jeg ser deg hele tiden. Og du ser meg igjen.