Jeg vil ikke dø...

Bare ikke eksistere for en liten stund. La ting fare, uten å kjenne på behovet for å gripe tak i det. La ting fare, uten å springe jorden vekk under føttene for å ta det igjen. La ting fare.

Jeg vil ikke dø, bare ikke eksistere for en liten stund mens alt bare løser seg selv, bare for en liten stund. Usynlig tråkke rundt i gatene, ikke trenge å ta stilling til så mye som et trafikklys.

Bare observere uten å bli observert selv, ikke trenge å bekymre seg for å trå feil eller si gal ting eller bare virke gal. Vi bekymrer oss for en del, vi. Virker vi gale eller virker vi normale liksom. Om man bekymrer seg for mye om hvorvidt man virker gal eller ikke er man kanskje litt gal. Trolig.
Men det er ingen hemmelighet heller, at noen dager har vi behov for å ikke eksistere for noen andre enn oss selv. Dessverre er ikke dette en generasjon med mye rom for annerkjennelse av at et slikt behov eksisterer. Vi eksisterer for alle, mener alle. Lufta er for alle. Vi er for oss selv, vi.