Året jeg gjorde så sinnsykt mye for første gang. Jeg har aldri tørt, aldri før i år.
Første halvdel av året husker jeg relativt lite av, men jeg fylte 16 for første og siste gang, jeg stod på snowboard for første gang, og jeg drakk sanseløst mye for første gang på en studentfest ved holmenkollen i et merkelig hus av den typen drømmene dine finner sted i, og ikke de fine drømmene. Jeg husker et kjøkken på størrelse med et bad, en stue på størrelse med en ballsal og mørke turkise vegger. Et kolletiv av merkeligheter, intet mindre.
På skolen gikk det til helvete, klassen ga vond ettersmak, og tvilen slo røtter i lungene mine før mine råtne medelever fikk så mye som en sjanse til å forklare den grusomme kulturen de dyrket. Jeg selv dyrket min egen tvil i et halvt år før jeg byttet klasse etter sommeren.
Sommeren er det jeg husker best fra året, for i sommer var jeg lykkeligere enn jeg har vært på veldig lenge. Det var godt å finne tilbake til den stabile følelsen av tilfredstillelse og fred som jeg så sjeldent kan slå meg til ro med ellers.
Jeg tilbrakte mye tid med venner og familie, delvis i spania, kragerø, danmark og kristiansand. I danmark besøkte jeg, min farmor og bestefar (hennes ektemann fra før jeg ble født) farmors beste venninne Mossen (tror hun heter Margareth) og Torben i Gentofte ikke langt fra København. Vi satt for det meste ute i rosehagen deres med vin fra slottet de hadde besøkt sammen tidligere somrer, mens solen uforstyrret gikk sin vandte gang opp og ned på hver sin side av den lille flotte hagen. Pensjonistlivet for 3 dager ga søt ettersmak av frosne moreller og waldorfsalat, mens pianospill trillet ut fra naboens åpne vindu.
I Spania var det barndommen som skulle pleies, på hotellet i Benidorm der vi hadde feriert de 5 somrene etter 3.klasse. Vi spiste mat, og svømte mer enn vi stod oppreist og gikk lange turer langs stranden. Mer var det egentlig ikke.
I kragerø gikk dagene også rolig for seg med sene kvelder omgitt av veps og grillmat, gåturer til butikken og båtturer til fjerne skjær. Trosset komfortsonen ganske hardt i kragerø da jeg satte meg i en båt med 3 gutter, der jeg kjente 1 av dem sånn halvveis, for å dra til en jente jeg kjente sånn passe godt, og to andre jenter jeg ikke kjente i det hele tatt. Alle disse menneskene hadde gått på barneskole og ungdomsskole sammen, og jeg kjente to av dem. Litt.
Mot slutten av sommerferien dro jeg på leir, som stab. Jeg hadde meldt meg frivillig som vakt, alene. Jeg hadde baller av stål den sommeren, wow. Med stabsskilt og speiderskjerf og oppbrettede turbukser tråkket vi over jordene på vettre, asker i sokkelesten og vi bestilte pizza fra peppes de dagene matplanen ikke nådde lista. I sokkelesten løp vi med refleksvest og radiosamband gjennom en leir på 5.000 mennesker for å si hade til sveitserne som skulle dra en dag for tidlig. Ved midnatt satt vi på plaststoler, sang kaptein sabeltann og lyste med lommelykt på berusede par som tok med seg soveposene ut til utkanten av leirområdet. I sokkelesten, med ullgensere, shorts og bandana satt vi vakt til klokken åtte om morgenen, jaget på vestlendinger som stjal flagg og stekte vafler til de på førstehjelpen på andre siden av skilleveggen i teltet.
Etter sommeren kom ny klasse, og ting var bedre enn de hadde vært før sommeren. Alt var fint en god stund, før hyperacusisen min, som jeg har hatt i det vi tror er 6 år ble kraftig forsterket på noen uker, og jeg ikke klarte å være på skolen hele dager. Etter det har alt gått veldig fort, og jeg husker ikke mye av hva som har skjedd de siste måndene, men jeg vet at jeg er takknemlig for alt som har skjedd uansett, for uten det hadde ikke jeg vært meg. Liker jeg å tro da.
Mer enn noe har 2014 vært året der jeg oppdaget sider ved meg selv, og nye ting jeg finner mye glede i, enten det er ting jeg gjør sammen med andre eller i min egne sfære så er det viktige ting jeg er glad for at jeg har funnet. 2014 er et år jeg ikke ville vært foruten uansett nedturer, og et år jeg vet kan slås uansett oppturer.
Sommeren 2014 vil for alltid være sommeren der alt startet for meg, og jeg hater egentlig de siste to avsnittene her men hva skal man gjøre. 2014 var sommerens år, og jeg levde dobbelt så mye den sommeren som jeg har gjort hele resten av 2014 tilsammen.
Nå fyller jeg 17 om få dager, og i en slags siste nevrotisk frykt for å bli voksen hører jeg på sangene fra Det Norske Teaterets oppsetning av Peter Pan fra 2008. På Det Norske Teateret er alt alltid bra. Dere burde dra dit alle sammen. Jeg vet ikke om vi snakkes igjen før jeg er søtten år gammel, og jeg vet ikke om vi snakkes igjen etter det heller.
Nå skal jeg flykte min vei, til Aldriland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
:) :) :) :) :)